Politisk tørrporno

Dama brenner for Afrika med umedgjørlig kompromissløshet. Sier det rett til de dresskledde maktmennene i cocktail-selskaper (du sko ha sitt tryne' på 'an!). Elsker lidenskapelig, elskes lidenskapelig av alle som kommer nær henne. Det er den sure bitsjå som er kvinnenes actionhelt.

Følgelig er det mange nærbilder og mye dvelende følsomhet i kvinnenes actionfilm «The constant gardener». De slåbrok-intellektuelles spionforfatter John le Carré har skrevet boka. Brasils blødende hjerte Fernando Meirelles («City of God») har regissert, men dette er damenes film, så full av detaljkonfliktisk stille— ståeri at man får fornemmelsen av at noen har skrevet nekrologen til et helt kjønn. Det er vanligvis bare i gravtaler at så pinlige overdrivelser blir tolerert.

«The constant gardener» tilhører den politiske pornografien, og Afrika er filmens hore. Kontinentet blir utsatt for en slags filmatisk voldtekt. Meirelles dytter våre våte slummingblikk på sjuke og fattige, sultne og forpinte - og innimellom tar han oss med på National Geographic-turer over fantastiske landskaper. Til og med fargene blir misbrukte i denne filmen. De er fanga i et vestlig-dekadent nytelses-rituale som vi kan kalle medlidelse, for at ikke medlidenheten skal komme i vanry.

Ralph Fiennes spiller en sjenert og svak britisk diplomat. Under et foredrag står den uredde Rachel Weisz (Tessa) opp og holder en slags «Irak-krig for Dummies»-tale der hun beskylder alle for det meste. I diplomatiet fører den slags til sex, filma som om noen hadde mistet kamerat på golvet under en legeundersøkelse. De to gifter seg, og Tessa blir med til Afrika, der hun setter i gang med å omgjøre all urett, beskyttet av sin friske kvinnelighet. Men før hun rekker å forvandle alt, dør hun, og etter en times tid etterforsker ektemannen hva som egentlig skjedde.

Den politiske pornografien oppstår på denne måten: Hvis noen vet at legemiddel-industrien ved hjelp av den britiske regjeringen kynisk myrder afrikanere, burde de egentlig si noe om det. Hvis de, som man mistenker, bare bruker temaet som insinuerende indignasjonsgjødsel, burde de skamme seg, for dette er å hore kynisk med de siste restene av folks engasjement. Hvis filmen hadde startet med en plakat om at den bygger på virkelige hendelser, skulle jeg også ha tilgitt den nesten patologiske kjedsommeligheten som oppstår i frekkasfuglen Rachel Weisz' nærvær.