Med den engasjerte dokumentar-regissørens umerkelige tilstedeværelse skaper Martin Scorsese med «No direction home» en romantisk fortelling om Bob Dylan, gutten med englefjeset og jernviljen som forlot sopekosten i fars butikk og startet den lange veien hjem for til slutt å bli sveket av sine disipler. En sulten, søkende galning. En målestav i verdens motor. En flyktning fra Maggies farm. Ikke en profet eller en politiker. En slu stemmelytter som ikke visste hvor han skulle, bare at han ville gjøre noe annet, noe som smøg seg inn i folks hjerter når de ikke fulgte med. Han kom til de tivoliaktige tilstandene i bohemstrøket Greenwich Village og hengte seg på folkemusikerne, fordi det virket som en kul ting å gjøre. Og visefolket og de venstreorienterte protestsangerne tok Dylan til seg som om han skulle være en Josef eller en naken fuglesnakker.
«Hør på de ordene», sa de til hverandre, for dette var litterært trena sanginteresserte, og Dylan hadde høket med seg den anarkistiske setningstorpedo-teknikken fra landsbyens eksperimentelle beat-dikt.
De gjorde Dylan til en generasjonsstjerne og et venstreradikalt ikon. Men mannen med Den Hellige Akustiske Protestgitar ville være en rocker, for rock var generasjonens stemme, ikke syv tusen folkevisevers og tekst-tydelig sang om elendigheta i verden. Dermed svek de ham. Da borgerrettighetsfolka ga ham Tom Paine-prisen, sa han om giverne i takketalen: «Her er for mange uten hår. Jeg skulle ønske dere ikke var her». Dylan var unghetens profet, og times-ene skulle change seg noe aldeles vakkert.
Fredsfolket tok igjen. Da Dylan gikk elektrisk, avslørte puristene sin klassiske blodtørst. Nasjonalhelligdommen Pete Seeger ville kutte Dylans ledninger med øks da han og Butterfield Blues Band spilte «Like a rolling stone» på Newport-festivalen. På konserter i Forrest Hill følte vennene hans krigsmotstandernes hat så sterkt at de ikke turde klappe. På turné i England ble han verbalt angrepet og utskjelt og buet.
Med genial logikk smetter Scorsese helt fra starten inn scener fra den viktigste begivenheten i den unge delen av Dylans liv: Da han oppdaget at fanatikere følte at de hadde enerett til å definere Dylan, slik de følte at de hadde enerett til å definere verden. Han skulle møte Armageddon, han skulle gå Golgata. På en genial måte er Scorseses film også en fortelling om kanskje de minst ydmyke politiske gruppene i Amerikas historie. Den avslører de minst avslørte. De amerikanske liberalerne som alltid snakker for ytringsfrihet og alltid vil at folk de ikke liker, skal holde kjeft. Dylan var sjokkert og sa: «Jeg klarer ikke å tro at de ikke liker sangene. Det må være noe annet». De ville høre at svaret svever i vinden om igjen. Og om igjen. Og om igjen til duffelcoatene råtna.
Så kom motorsykkel-ulykken, som filmen bare nevner og ikke utdyper, og så kom åtte års konsert-tørke.
Dette er fortelleren Scorseses fortelling.
Men filmens sjel er Dylans ansikt. Opprinnelig et så ungt ansikt at det nesten er umenneskelig i sin glatte, smale, porselenssterke sårbarhet. Opprinnelig en slags Mozart som kunne briljere folkemusikkens Salierier ned i støvet med sin nesten umenneskelige pregnans. Dessuten et intervju-nærbilde av dagens Dylan, en vakker 64-åring med kloke, nervøse øyne og en lakonisk ro. Han forteller enkelt og ujålete om ting som skjedde, og innimellom spiller Scorsese en perfekt kunstskatt av enestående sanger som det ikke går an å lytte til uten å grine med magen. Når du får alt i sammenheng, når du får det samla i tre og en halv time med svart kvit superfortid, går det opp for deg: Han er større enn Elvis. Han er større enn Beatles. Han er større enn Mozart, større enn Stockhausen, større enn avstanden mellom Kjerag og jul. Han er større enn alle, inklusive seg sjøl.
Alt det andre er også med. Intervjuene med aldrende personligheter som egentlig higer etter å snakke om seg sjøl enda en gang. Musikerne. Joan Baez' peisild, småtørre bitterhet og sure Newport-koring på «God at our side». Det vidunderlige kerubfjeset til Al Kooper som ble en legende fordi han spilte orgel uten å kunne det og fremdeles ser forskrekka ut. Scorseses film «No direction home» er et tidsbilde og en så rørende fortelling om et geni som merkelig nok ikke døde, at du får følelsen av at dette var filmen du venta på også da du ikke visste at du venta. Det er egentlig for mye å si om den. Jeg slutter her.
arild.abrahamsen@ aftenbladet.no