Wallace og Gromit er kortfilmfigurer for de kresne animasjonselskerne. Det er sånn at nesten hver bevegelse og hvert påfunn representerer en liten kultbegivenhet. Innledningsvis får vi se en nattlig, engelsk salathage. Som alle vet, elsker engelskmennene sine grønnsaker slik italienere forguder barn og amerikanere griner over sine konstant avdøde barndomsbikkjer. Derfor driver Wallace og Gromit et vaktselskap som vokter britenes kålhoder, gulrøtter og gresskar mot kaninenes herjinger. Og det er bydelens viktigste oppgave.
Filmen sprer allerede derfra så mye visuelt snop at du gisper. De engelske bakhagenes trange forvoksthet. Wallace og Gromits vulgærtekniske mekkeverden. Og kaninene. Det er kjærlighet ved første blikk. De rå, fingerknadde kaninene er så surrete og søte at du helst vil innom Veslefrikk og kjøpe dem med hjem etter filmen.
Som alltid i England skal det være en konkurranse. Presten har sine bidrag voktet i et lite drivhus med kirkekors på taket. Lady Campanula Tottingtons grønnsakskuppel inneholder en påtrengende variasjonsrikdom av erotisk svulmende vekster, og anstendige, stillferdige Gromit koser med sitt eget gresskar som en slags skap-elsker av grønt.
Men ulykke! For å sikre en human kontroll av kaninfaren tyr den indolente Wallace til Clockwork Orange-terapi på de blide overbittene i kaninfengslene, bare med det resultat at det oppstår en gigantisk, hensynsløs varulv-kanin, et udyr som under påvirkning av månen og kjønnslysten røver Lady Tottington som en Kaning Kong opp i slottets tårn.
Hendelsene er henimot slutten såpass kaotiske at Gromit har problemer med å beholde roen, og man bør antakelig se filmen flere ganger for å kunne nyte alle detaljene. Men de er der. Hos Wallace og Gromit finner du de finurlige, vridde detaljene og alle de siviliserte overdrivelsene. Synet av de svimle, svevende glasskuppel-kaninene er noe av det skjønneste, rareste jeg har sett.
Jeg så filmen med norske stemmer, og det er en sorg for oss som lider under landets verste vokal-tortur hver eneste helgemorgen, da barne-TV-seriene blir tilført norske gneldrestemmer som høres ut som rystende dokumentasjoner fra et mentalsjukehus. Så ille er ikke de norske stemmene på «Wallace and Gromit». Men behagelige er de heller ikke.