Å la Nicole Kidman forelske seg i Will Ferrell i fullt komediealvor, blir som om Chevy Chase og Elizabeth Taylor spilte «Søvnløs i Seattle 2» sammen.
Nicole Kidman er nesten som boblene i en spritzer. Will Ferrell repesenterer fisinga i boblebadet, han er karrieremessig det hullet tarmgass slippes fra. Det kan godt være at mannen er søt privat, men som skuespiller er han en hvit Eddie Murphy. Å se ham omgås kvinner er uromantisk.
Kanskje kunne det vært morsomt hvis Ferrell spilte en nasalt overfølsom ishockey-trener og Kidman var den nye manageren for laget, bare at hun ble spilt av Lisa Kudrow. Det ville vært vittig. Denne filmen nostalgerer den amerikanske TV-serien «Bewitched», som jeg ikke tror vi så i Norge. Nicole Kidman spiller en heks som vil gå streit. Det er noe man bør vite om heksefilmer. Når kvinner begynner å bruke strømpebukser i juni og drikker e-vitaminisert lettvann fra franske småflasker til reker, da interesserer de seg for hekser (den samme perioden som menn begynner å lure på om det går an å få kjøpt sportsøl med potetgullsmuler oppi). Alle andre får det oppgitte Neimen, tante da-blikket. Hekser er grasat middelaldrende.
I «Bewitched» dukker Michael Caine opp i Ole K. Ihles blå blazer. Shirley MacLaine reinkarnerer i så mye tøy at Norem Baade ville hatt råd til julebord etterpå. Will Ferrell spiller fetert skuespiller på vei ned med et repertoar av ikke overraskende fakter som vil kunne gå inn i faglitteraturen som begrunnelse for uføretrygd. Denne filmen er så forferdelig dårlig at det høres ut som ul fra en magesjuk søndagsmorgenbikkje når Michael Stipe synger «everybody hu-u-u-urts some time», og resten av nostalgimusikken låter som om den kom fra spolebånd bak disken i en rivningsklar hotellbar.
Nicole Kidman starter filmen med et søtt Tom Sawyer-fjes og lette Dorothy-trinn, men hun brukes ubønnhørlig opp og ender som en uoppdaga preposisjon mellom semikolon og komma.