Pakistansk bandeoppgjør blir god norsk action

Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, som også er medansvarlig for manuset bak «Izzat», skildrer en hardkokt pakistanerbande i Oslo som lever av heroinsmugling.

Filmen fungerer i det store og hele godt som fartsfylt fortelling om gjengen som havner i ødeleggende strid med seg selv. Personene er klart tegnet: Den pakistansknorske bandelederen Saddiq som forlanger streng lydighet. Hans høyre hånd, den tause, men voldelige Farooq. Hovedpersonen Wasim og hans to venner som i tidlige tenår læres opp i å gå lederne til hånde. Og så den helnorske, bleikhvite Kula, konge i Oslos underverden og en farlig rival til de pakistanske skurkene. Tunge gullkjeder dingler om halsene, hårfrisyrene er tøffere enn toget, skinnjakkene svartere enn natta.

Filmen gir et troverdig innblikk i hvorfor pakistanske unggutter havner på feil side av loven. Dels skyldes det rotløshet (Saddiq og Farooq vokser opp i Norge uten nær familie), dels mangel på tilhørighet i norsk kultur (faren tvinger Wasim og broren til å gå med jentebukser).

Av slikt fødes et miljø med en tøff, mannlig kodeks. Det handler om respekt, lojalitet og ære i et lukket gjengmiljø. Storyen er av det tommeskrueskvisende slaget, der Wasim kvernes gjennom stadig mer blodige handlinger. «Izzat» har mange likhetstrekk med fjorårets «Uno» (Aksel Hennie), men er enda røffere. Den funker stort sett som sammenbruddsaction. Skyte— og slåsskampscener er overbevisende og bilkollisjonsscenene overrumplende til være laget i Norge. Dog svikter det litt i klipperytmen idet kjøretøyene tar asfalten.

Dessuten henger jeg meg opp i at regissøren har valgt å holde politiet helt utenfor. Jeg ser behovet for å konsentrere seg om det interne bandeoppgjøret. Likevel blir det til slutt vrient å tro at verken lovens lange arm eller pressen tar opp jakten på gjengen når de også tar livet av en norsk kvinne (skal vi tro skuddet vi hører).

På skuespillersiden funker det stort sett bra. Ett elendig unntak er likevel rektoren fra Wasims barneskoleår. Hun er (ufrivillig) parodisk på en måte som ikke passer i helheten.

Men alt i alt har Ulrik Imtiaz Rolfsen og hans team laget en streit, røff og voldelig actionfilm på norsk jord. Av et slag vi er vant til å tenke at bare Hollywood kan.

kristin.aalen@aftenbladet.no