Tendensen var synlig allerede i den forrige suksessen hans, «Chihiro og heksene», der hovedpersonene bar vestlige ansiktstrekk. Men filmen beholdt iallfall arkitektur og miljøskildringer som holdt en fast i Japan.
I «Det levende slottet» er handlingen lagt til en by med bindingsverkshus. Over noen av dørene står det engelsk tekst, andre ganger helnorsk («Hatter» skiltes det med fra en butikk). Legg dertil at filmen er flott dubbet til norsk.
Man kan skylde på regissørens utgangspunkt i en britisk ungdomsroman. Like fullt fylles storyen av det samme mylderet av ånder, hekser og mystiske forvandlinger som i «Chihiro og heksene» (og «Katteprinsen» av Hiroyuki Morita).
«Det levende slottet» har et sprudlende visuelt overskudd. I følge med hovedpersonen Sofie møter vi et stumt, men snilt fugleskremsel, en feit, fæl heks (Ødeland), en vakker, men litt feig prins (Hauru) og en engstelig ild-demon ved navn Calcifer.
Spør ikke om handlingen. Strømmen av påfunn følger en logikk som vestlige hoder fort opplever som ulogisk eller tilfeldig. Styrken ligger i en rekke fantasifulle episoder og visuelle overraskelser. Særlig stilig er dørmekanikken i slottet til Hauru, den har magi i seg til å åpne døra mot ulike geografiske steder.
Men som i «Chihiro og heksene» blir det også i «Det levende slottet» for mye av alt når filmen varer i to timer. Miyazaki hadde vunnet på å knipe både her og der i buketten av magiske påfunn.
kristin.aalen@ aftenbladet.no