Filmen ble laget i 1972 av en gjeng amatører som fikk en fiks idé. For 25.000 dollar laget de på seks dager den bisarre historien om Linda som søker legehjelp for å få orgasme. Legens diagnose er særdeles fantasifull: Hun har klitoris langt nede i halsen.
Munnsexfilmen åpnet amerikanernes øyne for seksuelle handlinger de knapt hadde hørt eller sett skildret før. Det kulturelt sett bemerkelsesverdige er at det skjedde over 15 år etter at Mykle sjokkerte, men også opplyste nordmenn om intime elskovsøvelser. Romanene «Lasso rundt fru Luna» og «Sangen om den røde rubin» bidro til at han i 1957 ble dømt for å ha spredt utuktig materiale.
Etter at en velrenommert New York-avis skrev om «Deep throat», stilte anstendige borgere seg i kinokøen. Filmens tittel og tåpelige sexvitser fikk kultstatus. Den ga kallenavnet «Deep throat» til den anonyme Watergate-kilden som felte Nixon.
Men filmen ble forbudt på kino, og den mannlige stjernen Harry Reems (legen) ble dømt til fem års fengsel. Valget av president Carter reddet ham fra å sone dommen.
Dokumentarer om pornografiske ytringer kan bli et skalkeskjul for å vise slibrige bilder. Jeg synes ikke regissørene Fenton Bailey, Randy Barbato går i fella. At de viser klimaksscenen der Linda Lovelace formelig sluker det mannlige sverdet, blir til slutt nødvendig for å begripe hva alt oppstyret skyldtes.
Diverse intervjuer skildrer den lugubre, merksnodige gjengen som laget filmen. Linda Boreman (i «Deep Throat» omdøpt til Lovelace») framstår som et usedvanlig lettpåvirkelig menneske. Hun står knapt til troende når hun en periode gikk fra pornostjernestatus til feministisk antipornokamp og så tilbake igjen.
Ifølge dokumentaren innkasserte mafiaen, ikke Deep throat-regissør Gerald Damiano, mye av de 600 millioner dollar som filmen spilte inn.
Det tjener ingen til heder at pornoindustrien i dag er en beinhard pengemaskin.
kristin.aalen@aftenbladet.no