Problemet er at dere antakelig kommer til å like det, men skjems etterpå.
Filmen starter som et litt muggent 'hood-drama fra vinterlig Detroit, der Big Mama (som denne gangen er hvit) blir knerta av to kveldssjappe-ranere. Adopsjonssønnene hennes, to svarte og to hvite, er de tøffeste bad-ass-bøllene i Nord-Amerika, og de kommer hjem til begravelsen. Ingen betaler ekte penger for å se Mark Wahlberg grine, så akkurat det varer for lenge.
Innlednings-forbrødringen føles sein som å gå oppover flyvesand i månestøvler, og den blir gjennomført med så mye kunstig internett-testosteron at du ville kunne drive lokomotiver med den. Så starter hevnen. I en bokstavelig talt rasende fart som vil opprøre Nokas-advokatene, finner brødrene alle de innlemma afroamerikanerne og banker den såkalte livskiten ut av dem. Kuler flyger i hytt og vær, men nesten ingen blir truffet, for det er vinter i Detroit og det er glatt i lufta.
Derfor blir Gjengen som ikke kunne skyte streit til en slags blanding av Hardy-guttene og Bobsie-barna. Akkuirat som i de fleste amerikanske krim-parodier avslører etterforskninga den korrupte rådmannen. Blant andre. Så starter et langvarig western-showdown. Fort Bravo blir behørig beskutt, Mark Wahlberg griner igjen, og så vandrer filmen faktisk av gårde til enda en genre: «Stikket». En liten juks, en snauklipt, klok liten svindel som antakelig kommer til å ramme de uredelige.
Rundt disse karene flokser en seksuelt overtent latinojente og heter La Vida Loca, pluss at den ene brorens kone og barn ser ut som om de datt ut av en komiserie fra nittitallet. Noen scener signaliserer hva filmen skulle ha bestått av. Da brødrene siger side ved side som heftige hevnengler inn i baren. Da vondemannen Wahlberg kommer langt borte fra, over den uendelige, Prøysen-urørte isflaten med et kors på brystet. Machomytikk fra midten av åttitallet. Men John Singleton er ingen John Milius, han er ingen Walter Hill, og han er egentlig best i å la svarte slumboere sitte på trapper og sutre sammen.
arild.abrahamsen@aftenbladet.no