Drama/Romantikk
Weekend
Regi/manus:Andrew Haigh. Med: Tom Cullen, Chris New, Jonathan Race, Laura Freeman,Jonathan Wright, Loretto Murray. England 2011. 1 time 36 minutter.Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/voksen.
Hvor hardt er det i våre dager åvære åpent homofil? Britiske Andrew Haigh har laget en film om to menn somstrever med å gå inn i et kjærlighetsforhold til hverandre.
Villefolk på Sandnes stasjon ropt «jæ*#% soper!» til to menn som kysser påperrongen, slik det skjer i den engelske byen der Russell og Glen bor? Menstraks man tenker at den slags homohets ikke finnes her hos oss, kan man ineste øyeblikk tenke på hvor ofte vi ser to av samme kjønn nikysse før togetgår mot Bryne. Fraværet av slike scener skyldes vel like gjerne homofiles behovfor å unngå ubehagelige reaksjoner fra fromme eller fulle jærbuer. Vi må altsåikke til østeuropeiske eller afrikanske land for å oppleve det. Eller tilEngland, som i denne filmen.
Hvormye sympati man enn kan kjenne overfor de to hovedpersonene, blir samtalene demimellom likevel langdryge. De unge mennene traff hverandre fredag kveld på enhomsebar i jakt på en one-night-stand, men ender med å tilbringe helgen sammenfor å drikke kaffe, snorte kokain, ha sex og prate svært intimt og personlig.
Lengevirker den mest utadvendte, Glen, i overkant selvsikker, selvopptatt, ja,nesten masete i sine refleksjoner. Den sjenerte, vakre og langt mindreframfusende Russell er langt lettere å like. Og hva er nå dette prosjektet tilGlen om å ta opp fortellingen om deres første natt på tape og innlemmehistorien i et kunstverk — skal det være en slags protest mot det å knyttefølelsemessige bånd til noen og heller forvandle sexerfaringen til et objektfor kunstnerisk bearbeidelse? Her blir manuset til Haigh for kryptisk.
Menmot slutten slår Glens glatte fasade sprekker. Hans insistering på at han aldrisier adjø, at han ikke vil ha kjæreste og ikke knytter følelsesmessige bånd tilnoen, blir gradvis mindre troverdig.
TomCullen og Chris New tolker sine figurer godt. Bare så synd at det går så langttid før regissøren lykkes i å berøre meg med stillferdige grep for åsynliggjøre behovet for kjærlighet hos to ensomme menn.