Laban — Annas favoritter
Svensk. 2012. 42 minutter. Alle (passer best for de under sju år). Regi: Lasse Persson, Alicja Jaworski, Maria Nilsson. Med stemmene til Laila Goody, Maria Elvebakk Saidi, Trond Brenne, Anne Kari Kongsrud, Helene Johannessen.
Egentlig føler jeg det sånn: Nattmössan, my ass! Det er i og for seg OK at det settes opp et kortfilmprogram for unger i bleier, men fraværet av dramaturgisk iver er plagsomt.
Tegnefilm-figuren Anna og hennes lange onkel viser noen småfilmer om det kjente mjuk-spøkelset Laban, som er grei underholdning like før ungene konverterer til Modern Warfare.
Men historiene er til å grine av: Laban og prinsen telter ute om kvelden, og så hører de noe nifst, men tenk, det var bare Passop som ville leke sisten, akkurat som i Prøysen-sangen. Kokosboller i skapet. Alle skal bare ta én uten at de andre vet, og så spiser alle masse kokosboller, galningene. Flaggermus-bebien finner ikke mamma og pappa. Skal vi finne mammaen og pappaen til flaggermus-barnet. Og til slutt: den lange onkel finner ikke sin nattmössa. Javel. Som allerede nevnt: My ass.
Når man leser små bildebøker for barn, kan de være så minimalistisk poengløse som dette fordi det er stemmen som leser som teller. Og fordi natta snart kommer, og den skal man møte med halv hjerne.
Et filmbesøk bør være en saftigere opplevelse. Det bør ha skikkelig forteller-poeng. Sovende unger på kino er ikke så kult.