Science fiction komedie
Men in black 3
Amerikansk. 2012. 1 time, 45 minutter. 11 år. Regi: Barry Sonnenfeld. Med: Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Jemaine Clement, Emma Thompson, Bill Hader, Michael Stuhlbarg.
Å se film i 3D er dessverre som å få vondt i hodet før du begynner å drikke, for teknikken slår fantasien din flat så du aldri rekker å glede deg over form eller innhold. «Men in black III» ville vært en mye kulere opplevelse uten. Filmen myldrer av fargerike kuriositeter, og når deres etno-ekseentrisiteter i tillegg skal forsterkes i en slags digital oppbrett-bok, oppstår den gamle setersmør på karamellpudding-effekten. For mye rot til at du kan glede deg over detaljene.
Filmen starter med ei dame i lakk, og hun bringer kake til månens Hannibal, som er Dyret Boris. Han har ei intergalaktisk mudder-reke som skyter forgifta haitenner eller hormonfyrte rosetorner etter hvem som helst. Boris er en dugalege superskurk.
Tommy Lee Jones og Will Smith kommer inn i filmen midt i en kebab-krangel. Ansiktet til TLJ ser ut som en hjemmetørka fiskehud, han er blitt en slags pappmacho og får ikke være med lenge. Etter at guttene har fighta mot fisk i serveringsstedet for ekstrem-sushi, må veteran-agenten forsvinne i en temporalbrist (lindres med sjokolademelk). Romskip som likner maneter truer nåtiden.
Så det handler filmen om. Will Smith skydiver ned i 1969, og der spiller Josh Brolin den unge utgaven av agenten K, blid som ei mai-lerke og forelska i Miss O. Vi får delta i selskap hos Andy Warhol og vi får møte en totalsynsk archanier som likner en barnerimblid Fisher King og løser gåter.
Det blir litt «Hjelp, vi må på ferie til..»-film, og det stillfarne året 1969 forsøker å flørte seg opp til en turist-attraksjon så godt det kan. Handlingen er litt daff, men trivelig, og thriller-scenene fra oppskytinga av månefolka på Cape Canaveral vekker høydeskrekk-dyret i den forlenga magen.
De sterkeste opplevelsene sto mobiltelefonen for. Hver gang jeg forsøkte å se på den gjennom 3D-brillene, oppsto en merkelig interferens. Brille-bildet begynte å skvette som Fleksnes-TV, og det ordna seg ikke før jeg la vekk mobilen. Jeg nevner egentlig dette for at de som føler at filmen har longører, skal få seg en billig, nevrologisk trip. Og hvis jeg plutselig skulle begynne å like danske dramaer, så finnes en helsemessig årsak.
Følg meg på Twitter: @arilabra