Eventyr-thriller
The raven
Amerikansk-ungarsk-spansk. 2012. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: James McTeigue. Med: John Cusack, Alice Eve, Luke Evans, Brendan Gleeson.
John Cusack er selvsagt nervøs og ustyrlig som en klovsjuk rasehest, men filmen er litt for snill. Den kunne godt ha prusta. Den kunne godt ha stormet fram med raserisvidde nesebor.
Ideen er guddommelig: Edgar Allan Poe, alle nekromantikeres store helt, blir trukket med i etterforskningen av seriemorder. Året 1849 i Baltimore. En utsøkt, men usynlig sadist bruker Poes borderline-litteratur som grunnlag for å myrde både menn og kvinner. En litteratur-anmelder (hører du, Jan?) blir offer for dødspendelen så midtpartiet skvetter.
Cusack spiller Poe. Han er en blek og blakk blekkrytter, og han virker ustadig som en paranoisk narsissist. Når dikteren frir til Emily samtidig med at han krafser hennes krinoliner, tror det psykiatrisk sakkyndige flertallet av nordmenn at han feiker kjærlighet. Når han stormer rundt og skjeller ut folk for at de er idioter, får vi en mistanke om ulver i myra.
Starten og midten av filmen bygger opp en hysterisk, heftig skeptisisme som gjør at du forventer det uvanlige. Det får du ikke. Det er problemet. Det ellevte budet burde vært: Du skal ikke lage filmer som er heftigere i starten enn i slutten.
Det betyr ikke at filmen ikke underholder. Cusack er en nær Nicolas-Cage-opplevelse i hovedrollen. Ravnen er kul til fuglelik å være.
Luke Evans er en steinstilig, solid detektiv med hestefjes og steroid-kred. Alice Eve spiller en blondine med så lystig libido at ekteskapsløfter virker nødvendige, ikke patetiske. Og Brendan Gleeson er dette årets mest steinøyde svigerfar. Han kunne ha skremt Ryan Gosling til å date kristenruss (Gosling er ikke med, om han ikke er et av steingjerdene).
Det er en stilig film. Men den er veik. Historien mangler en vri som får baller til å briste. Sorry.
Følg meg på Twitter: @arilabra