Komedie fantasi
Dark shadows.
Amerikansk. 2012. 1 time, 53 minutter. 11 år. Regi: Tim Burton. Med: Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Eva Green, Helena Bonham Carter, Chloe Grace Moretz, Bella Heathcote, Jonny Lee Miller.
Det finnes noen anspente forsøk på å lage destruksjons-romantikk i slutten på «Dark shadow», men likevel er filmen en tragedie. Johnny Depp ser ut som en uforklarlig feit Michael Jackson, og superheksa er ei rosahjerta blondinebitch som kunne ha funka som fotballfrue-parodi på Vikings julebord.
Å mislike en film av Tim Burton føles litt som å heie på Brann. Men det er noe ved tida, det er noe ved året — det er som om finanskrisa i USA har skremt buksevann og hjernesvinn på alt som finnes av filmprodusenter. Ingen tør være flinke. 2012 er de dummes år. Hvis en manusskribent fikk til en elegant replikk, ville børsene briste. Aksjer kunne forsvunnet i aske, og korpiene ville vandre i forknytte flyktningetog mot Beijing for å jobbe på McDonald’s. Vi tåler ikke kvalitet mer. Den skremmer.
Ingen finans-paranoiker skal føle seg truet av denne fattigtørre filmen. Det finnes ikke én replikkveksling i hele historien som ikke like gjerne kunne vært skrevet for russetreffet i Kongeparken. «Du ville ikke ha min kjærlighet. Du ville eie meg.» Neida, Blondie, jeg var ute etter korken i lua di, for jeg har nettopp spydd i vodka-flaska, og det blir så ekkelt når bussen rister.
Filmen handler om familien Collins, som er en litt flat og halvtenkt Addams-familie i et slott ved havet. Der er Michelle Pfeiffer høstlig husfrue, lille Chloe Grace Moretz er tenåring, Helena Bonham Carter hjemløs lege, Jonny Miller spiller pregløs onkel, og dit kommer den kaninkjute lille anemikeren Bella Heathcote som guvernante med sin egen triste skjebne.
Historien stamper fra starten. Figurene står stille i sin egen støpeform og blir aldri til noe. Handlingen kommer egentlig ikke i gang. Familien er ikke eksotiske nok. De er som mannekenger i en tema-visning av brudekjoler. Når Johnny Depp graves opp fra kista si, blir vi skuffa. Han er deigete i kjakene som den eldre Elvis, han er kvit og uformelig og mister mimikk. Det er faktisk som om de grov opp Michael Jackson, og han hadde lagt på seg.
Det blir ikke bedre av at franske Eva Green spiller superheksa som om hun skal framstille en urutinert gatehore. Det som skulle vært lysdeilig gotikk blir cellofan-aktig anti-eleganse. Det er som å se fjorårets marsipan bli forma til nye griser. Skulle det gå dithen med den 54 år gamle silkegoteren Burton fra Burbank: Glatt data-grafikk omgjorde bildefantasien hans til konditorkunst?
Enda verre: Alice Cooper er med som Alice Cooper og synger to sanger som Alice Cooper. Det er som om noen skulle skryte av at de fikk tak i sommerens hovedattraksjon på Røde Sjøhus.
Den hikstende kampen mellom nyvekte vampyr og den overnaturlige eieren av en fiskebedrift har verken skikkelig framdrift eller visuelt overraskende poenger. Når Depp forelsker seg i den lille guvernanta, vil de ekstremt godvillige kanskje se konturene av en Twilight-parodi. Men hvem i himmelens navn gidder se en Twilight-parodi?
Det finnes bare én måte å lage en luksuriøs vampyr-fantasi i våre dager: Du må overgå noen. Du må ikke gi publikum følelsen av at dette ville vært en mer moderne film hvis Goldie Hawn stakk innom med hål i magen.
Følg meg på Twitter: @arilabra