"Cinema verite": Amerikansk TV-film. 2011. 1 time, 26 minutter. 11 år. Regi: Shari Springer Berman og Robert Pulcini. Med: Diane Lane, Tim Robbins, Thomas Dekker, James Gandolfini, Patrick Fugit, Lolita Davidovich.
Så kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.
"Cinema verite" er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974. Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.
Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers "Salmer fra kjøkkenet" har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.
Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid.
Craig fikk aldri mer lage film.