Tomboy
Drama. Frankrike 2011. Regi og manus: Celine Schiamma. Med: Zoé Héran, Malonn Levana, Jeanne Disson, Sophie Cattani, Mathieu Demy, Johan Vero, Noah Vero, Cheyenne Laine m.fl. 1 time 18 min. Tillatt for alle.
Apropos debatten om «født sånn eller blitt sånn», som herjet for et par år siden. Her kommer en rørende vakker og svært tankevekkende film som går rett inn i de omdiskuterte problemstillingene rundt kjønnsidentitet.
For 10 år gamle Laure, nyinnflyttet i et nytt nabolag med foreldre og lillesøster, foretrekker både å se ut som og kle seg som en gutt. Ingen i familien synes det er merkelig, Laure og den ultrafeminine lillesøsteren leker godt sammen og får like mye oppmerksomhet fra foreldrene. Men da Laure kommer hjem og forteller at hun har fått en ny venninne, Lisa, synes moren det er stor stas. For hittil har Laure bare lekt med gutter. Det moren ikke vet er at Lisa, og etter hvert alle i guttegjengen de henger med, tror at Laure et en gutt som heter Michael.
Kamera følger barna gjennom varme, lekne sommerdager som flue på veggen, tidvis for dvelende for temperaturen i filmen, men nydelig skildret og glitrende spilt av både barn og voksne. Regissør Schiamma får sagt utrolig mye med enkle virkemidler. Som kikkere inn i en hemmelig verden, kommer vi ekstremt tett på alle de intense, nye følelsene som plager Laure. Innerst inne vet hun at løgnen vil bli avslørt, hun vil bare nyte sin nye rolle og den gryende forelskelsen i Lisa først.
Det eneste som signaliserer disse pre-pubertale barnas kjønn er ytre ting som klesdrakt, navn og frisyre. Er disse en påtvunget bås vi blir puttet inn i fra vi er født og kjønnet konstatert? Eller er det noe vi instinktivt føler oss hjemme i, nettopp på grunn av kjønn?
Også Lisa er nok det vi ville kalt en «tomboy», eller guttejente. Feminin og skjørtekledd er hun, men foretrekker guttevenner og har en sterk posisjon i guttegjengen. Lisa er respektert for sin personlighet, men det er aldri tvil om at hun er jente og liker å være det. For Laure er det annerledes. Kjønnsmarkører som kort hår, gutteklær og muskler er viktige for henne, de definerer henne. Som «gutt» er hun seg selv, men må lyve for å være det.
Også gjennom familielivet belyses Laures forvirrende kjønnsidentitet. At foreldrene godtar hennes særtrekk, men er intetanende til hva datteren sliter med kan både være et tegn på både betingelsesløs kjærlighet og toleranse. Men kanskje også en slags likegyldighet?
«Tomboy» stiller nok flere spørsmål enn den gir svar, men det føles likevel som du går ut av kinosalen med ny innsikt. Og i hvert fall nye tanker.