Biografi / Drama
The Lady
Regi: Luc Besson: Med: Michelle Yeoh, David Thewlis, William Hope, Sahajak Boonthanakit. Frankrike/Storbritannia 2011. 2 timer 10 minutter. Aldersgrense: 15 år.
Den som vil lage film om en udiskuterbar helt, kan fort ende i et banalt portrett av helgenen omgitt av onde skurker. Regissør Luc Besson sauser dessverre inn sin film om Nobels fredsprisvinner Aung San Suu Kyi i så mye smektende fiolinmusikk at han er på nippet til å ødelegge fortellingen om en modig demokratiforkjemper.
Men heldigvis vinner fortellingen over musikkbruken. Gradvis viker irritasjonen over å bli fortalt hvordan jeg skal føle, etter hvert som hovedrolleinnehaverne stjeler oppmerksomheten. Det er frapperende hvordan godt den malaysiske skuespilleren Michelle Yeoh fyller rollen som Aung San Suu Kyi i utseende og væremåte. Hun slår overbevisende gjennom lerretet og formidler kraften i et menneske som til tross for en sart framtreden aldri slutter å slåss ikkevoldelig for sitt folks rettigheter.
Men også ektemannen Michael Aris (David Thewlis) og parets to tenåringssønner levendegjøres av britiske skuespillere som til forveksling ligner de tre som stilte opp i Oslo Rådhus i 1991 for å ta imot fredsprisen på vegne av en vinner som generalene holdt i husarrest i Rangoon.
Biografifilmen om den sterke personligheten som kjemper mot alle odds, er og blir en krevende sjanger, ikke minst når vi kjenner deler av historien fra før. Det blir lett at vi sitter og nikker gjenkjennende, ja, der taler hun til folkemengden over porten til eiendommen sin, eller nei, Oslo Rådhus ser da ikke slik ut innvendig.
Styrken i herværende filmmanus er at vi også får med den dramatiske starten i fredsprisvinnerens liv — drapet på hennes far Aung San i 1947 da hun selv er knappe tre år gammel. Han ble Myanmars nasjonalhelt som kjempet for landets uavhengighet fra britene og deretter japanerne etter andre verdenskrig. Portrettet av faren fungerer filmen igjennom som et inspirasjonens ikon for Suu Kyi, i tillegg til Ghandis idealer om ikkevoldelig motstandskamp.
Men regissør Besson er tydeligvis redd for at vi skal dette av hvis filmen er for dominert av burmesiske konfliktlinjer. Derfor får kjærlighetshistorien en sentral plass i skildringen, i dette tilfelle mellom ektefellene Michael og Suu Kyi som militærregimet i Myanmar stadig stikker kjepper i hjulene for. Det fører til at de knapt får truffet hverandre på 1990-tallet, ei heller da han dør i London i 1999. Dokumentarfilmen «Burma VJ» (2008) var sterkt plantet i Myanmars landsbyer og byer da den gjennom skjulte videoopptak viste hvordan generaljuntaen slo ned protesterende munker. I «The Lady» fører pendlingen mellom Suu Kyis store hus i Rangoon og Michaels leilighet i London til et mer vestlig perspektiv på fortellingen. Ja, en stund holder ektemannen og sønnene på å stjele oppmerksomheten fra hovedpersonen.
Men jeg er kommet til at det gir historien dybde: Selvfølgelig var Michael og barna demokratiforkjemperens beste støttespillere gjennom svært vanskelige år. Og selvfølgelig er valget generalene gir henne i 1999, en latterlig utgave av frihet: «Bare reis hjem til mannen din, du, hvis han er døende.» Men hun forstår at da får hun aldri slippe inn igjen i hjemlandet.
Slik makter David Thewlis og Michelle Yeoh å vise at kampen virkelig kostet paret Aris og Aung San dyrt.