«The girls at Dagenham»: Britisk dramakomedie. 2010. 1 time,50 minutter. 11 år. Regi: Nigel Cole. Med: Sally Hawkins, Bob Hoskins og AndreaRiseborough.
Vi lever i utfordrende politiske tider med vekslendedefinisjoner av forholdet mellom politikk og tilregnelighet. Den alminnelige ogmildt forstandige regissøren Nigel Cole har valgt å skildre en 1968-streik somen litt vimsete syforening, for dette handler om kvinner. Da Cole filmet«Kalenderpikene», fniste han pastorflaut av voksne kvinners kropper. IDagenham-filmen klukker reggisøren begeistret for at fabrikkjentene faktisksnakker rett til de voksne.
Egentlig er «Jentene fra Dagenham» like pinlig for oss allesom «Kalenderpikene» var, for vi godtar motstandsløst at britiske kvinnersplass er ytterst i hønsegården, og der kakler de etnisk sjarmerende mens demirakuløst nok kjemper som menn, og du skal se en vakker dag hun gutten når.
Handlingen starter i en litt utvida versjon av FredrikssonsFabrik. Der syr kvinner i alle aldre setetrekk til Ford-biler og kler av segtil bh-en på varme dager. Bob Hoskins fniser østrogent.
Dette er tida for fredagskveld-twisting i det utsvevendecellofanlyset, det er Mary Quant shorts, det er opprørets viktigste år, for detvar da Paris-studentene bygde barrikader i gatene. I England hadde de detfredeligere. Kvinnene truer med overtidsnekt og streik dersom de ikke blirgodkjent som fagarbeidere. Vi får følge den plutselige union-stjerna Rita, ensped, nebbete og litt bakgårdsengelsk syerske med rar ektemann. Hun reiser segfra fabrikkgolvet og blir en feministisk arbeiderførerske, og før du vet ordetav det, har hun snakket kompromissløst til de konservative pampene i foreningenog den kvinnelige ministeren. Eg sa det rett te 'an, og du skulle sett tryne på'an.
Filmen plasserer seg i en litt tafatt halvveishet. Dennormal-britiske hverdagssjarmen er ikke så utpenslet og smiskende som denpleier å være. Men det er heller ikke indignasjonen. Rita lærer mannen at ogsåhan har ansvar for familien, den dresskledde fagrørsla flakker med blikket imøtet med rettferdighetens furie, men det blir litt tafatt og litt koselig.Kvinner er enkle krigere. Menn kommer antakelig aldri til å slutte med å bliimponert når konene faktisk lærer seg å sykle uten støttehjul og forholde segtil kompliserte samfunnsideer. I England er det kuriøst og fargerikt nårkvinner tier og tenker, og «The girls at Dagenham» er et sjarmerende eksempelpå hvor selvfølgelig fordommer kan framføres.
Følg meg på Twitter: @arilabra