Tyrannosaur
Drama. England 2011. Regi og manus: Paddy Considine. Med: Peter Mullan Olivia Colman, Eddie Marsan. Lengde: 1 time 31 min. Aldersgrense 15 år.
Hyling, skriking, banning og voldelig utagering mot både kvinner, barn og dyr. Nifse menn og kuede kvinner karer seg gjennom tilværelsen i et engelsk arbeiderklassenabolag i en småby. Oppførselen til lørdagsapekattene i det norske utelivet er den hverdagslige normaltilstanden her. Frykt og aggresjon lumrer i menneskelige trykkokere, og ligger som en kald klo over stemningen i «Tyrannosaur». En film om menneskelig utilstrekkelighet til å få vondt i magen av med sin skitne, mørke sosialrealisme. Men likevel ikke uten gnist av håp om at det gode fins.
Joseph (Peter Mullan) og Hannah (Olivia Colman) kunne ikke stått lengre fra hverandre. Han en destruktiv og bitter enkemann med ekstremt dårlig impulskontroll og utagerende oppførsel. Hun en empatisk og gudfryktig kvinne som driver en veldedighetsbutikk. Hun ber for ham, til gjengjeld fornærmer han henne på det groveste. Likevel oppstår en samhørighet mellom dem. For Hannah, som lever i frykt sammen med en alt annet enn hyggelig ektemann av den velpolerte, gudfryktige sorten, blir Joseph faktisk en trygg havn.
Formen og fortellerstilen, med furete og trette ansikter og strykende hender i ekstreme nærbilder, er svært så velkjent fra britisk sosialrealisme fra før. «Tyrannosaur» er farlig nær klisjeen, men reddes av en historie som slett ikke tar de vante svingene.
Skildringen er altså typisk engelsk, men likevel universelt gjenkjennelig. Vær forberedt på å føle sterk avsky og raseri for flere av rollefigurene. Det er ikke den britiske arbeiderklassens traurige armod som er tema denne gangen, Hannah og Josephs skjøre kjærlighet er også en bihistorie.
Dette handler mest om volden som resultatet av en udefinerbar og uhåndterbar aggresjon. Den er ikke et klassefenomen, heller ikke kjønnsspesifikk.
«Tyrannosaur» er skuespilleren Paddy Considines regidebut. Ved hjelp av glitrende karakterskuespillere i de viktigste rollene og et usentimentalt, troverdig manus, har han lyktes i å gi en treffsikker, gjenkjennelig skildring av fryktens og voldens konsekvenser. Det er godt, men på en vond måte.