Det skorter ikke på store filmnavn, verken foran eller bak kamera, når filmmediets heftigste og mest troverdige kvinnelige actionhelt blir introdusert til det som fort kan bli den første av flere filmer om den råtøffe agenten Mallory Kane. Gina Carano, hittil mest kjent som kampsportutøver i verdensklasse, blir regissert av Oscar-vinner Steven Soderbergh i sin første hovedrolle. Skuespillere som Ewan McGregor, Michael Fassbender, Michael Douglas og Antonio Banderas er alle henvist til biroller. Flere av dem får bokstavelig talt grisebank av Carano, som nesten bærer filmen alene. Det viser seg at børen blir litt for tung.
Mallory Kane er en frilans hemmelig agent reiser verden rundt for å løse saker som myndighetene helst ikke vil vite om. Ung, vakker og topptrent er tjenestene hennes svært etterspurt. Mellommannen Kenneth (Ewan McGregor) sender henne til Barcelona for å redde et gissel, og deretter rett på et annet oppdrag i Dublin. Men ting skjærer seg. Snart er Mallory en ettersøkt terrorist, som må flykte for livet fra så mange slags fiender mens hun desperat prøver å renvaske seg selv. Hun er vel ikke akkurat Oscar-kandidat, men Gina Carano gjør en svært hederlig innsats som Mallory. Selvsagt særlig i kampscenene.
Det er uvant å se kvinner i så direkte slåsskamp med større og sterkere menn som her, men kampscenene er også noe av det beste og mest imponerende med «Haywire». Men til tross for at plottet er klassisk action, er tempoet merkelig daft. De lange, dialogløse sekvensene der Mallory enten bare løper eller går, helt uten tilført lyd eller bare akkompagnert av funky politiseriemusikk a la 70-tallet, er stilige nok. Særlig i kontrast til plutselige sjumilssprang i framdriften. Samtidig bidrar nok disse grepene til å senke spenningstempen noe. Når plottet i tillegg er for forvirrende for lenge, blir filmen mer middelmådig enn den burde være.