Sci-Fi/Sort komedie
Iron sky
Regi: Timo Vuorensola. Med: Julia Dietze, Götz Otto,Christopher Kirby, Tilo Prückner, Udo Kier, Peta Sergeant, Stephanie Paul.Australia/Finland/Tyskland 2012. Lengde: 1 time 33 minutter. Aldersgrense: 15år.
Glem angrep på jorda fra marsboere og andre sciencefiction-fiender. Det vi ikke visste – før denne filmen – er at nazistene gjemteseg på månens mørke side etter 2. verdenskrig. Nå vender de fryktelig tilbake.Det fører til mye svart komikk, men også en del tomgang.
Den finske regissøren TimoVuorensola og kanadieren Michael Kalesniko har diktet i hop store deler av detmerksnodige manuset, interessant nok med masse innspill fra fans på internettog sosiale medier som tente på ideen.
Naziinvasjonen skjer i 2018, åretda USA har en kvinnelig president – se det, valgt i 2012 – som strever med å vinnefor andre gang. Stephanie Paul spiller henne med en festlig, svært så SarahPalin-lik snert.
2018 blir dessuten et slags70-årsjubileum for Hitlers etterkommere. I 1945 rømte en hakekorsgjeng tilAntarktis der de fra en hemmelig base bygget ferdig noen romskip som tok demtil "the dark side of the moon". Ingen på jorda aner at nazistene fra1948 bygget opp festningen "Schwarze Sonne" på månens bakside med ettformål: Å vende tilbake til menneskenes klode og ta verdensherredømme.
Av dette sprø utgangspunktetlager filmskaperne og deres internett-støttespiller mye svartsynt moro. Nå – i2018 – er amerikanerne på ferde med en ny månelanding, igangsatt som etPR-stunt for å hjelpe presidentdama til å bli gjenvalgt.
Det første problemet er bare aten av austronautene som setter foten på månejord, raskt blir fanget av deariskættede månemennene. Det andre er at nazistene får sjokk da de ser athudfargen hans er svart.
Så triller påfunnene av sted. Enforskrudd dr. Mengele-arvtaker står klar med albinosprøyten sin slik atmånefarer Christopher (James Washington) blir sykt blek til svart å være. Snartfarer månenazistene av sted i sin armada av ufoer og inntar USAs storbyer samtDet hvite hus.
Grunnideen er morsom og medførermang en lattervekkende detalj, som at de invaderende aldri har sett modernemobiltelefoner. Parodien der USAs president taler til et mildt sagt tullete FN,er av det mest kostelige.
Likevel klarer ikke Vuorensola åholde nivået hele veien til mål. Langsomt øyner man faren ved å la fansen bidramed flust av ideer og innhold: Hvor ellevilt det enn blir til tider, svekkesden samlende, kunstneriske helheten som et selvstendig regissørblikk bør gi.