Fantasy eventyr
Fakta:
Wrath of the titans.
Amerikansk. 2012. 1 time, 39 minutter. 15 år. Regi: Jonathan Liebesman. Med: Sam Worthington, Liam Neeson, Rosamund Pike, Ralph Fiennes, Bill Nighy, Danny Huston.
En oppfølger til «Clash of the titans» fra 2010 er egentlig en dårlig idé. Men når toeren blir bedre enn originalen går det an å tilgi, og tilgivelse er til og med viktig for gudene før de renner ut i sand.
Jonathan Liebesmann har først og fremst laget film med et hekkans action-humør, og det vil i vår tid si at CGI-folka har fikla fram noen fantastiske detaljer, Men ikke bare det. Sam Worthington har en krigers blodige fjes, og i denne filmen stønner han mer enn Anna Ankas frokost. Perseus er blitt pappa til Helios, og han vil ikke reise fra gutten sin for å redde verden sjøl om Zevs ber ham. Han vil være hjemme i landsbyen. Men onde krefter rammer det tørre landbruket med voldsom Scud-kraft, og deretter kommer den tohoda dragen og desimerer bondebestanden ytterligere. Det ser sallans bra ut. Og jeg er en bortskjemt kinogjenger når det gjelder utryddelse.
Når pappaen Percy har sett hva de onde kreftene kan gjøre mot barnet, da står han opp mot Hades, som i Ralph Fiennes triste Voldemort-skikkelse har metal-hår og kunne ha sunget i Popol Vuh. Men både Zevs og Hades blir sveket av Ares, som er Zevs’ sinte sønn sjøl om han likner med på Pavararotti.
Kriger-dronninga Andromeda kommer rakrygga og stålbrysta inn i krigen, og hun har med seg Poseidons sønn Agenor (datter til Emilor, fetter til Carl-Gustav, far til Odin og cox på rolaget til Oxford eller noe sånt). Han spilles av briten Toby Kebell med infamt humør og sjarmerende tannstilling.
Henger dere med? Det kommer mer. For Den Store Onde Fader Kronos er på parti med Ares, og Kronos blir en vandrende Vesuv med en kropp som kunne vært det utbrente St.-Hans-bålet på Vaulen. Han er en nifs fyr, og han er ikke lett å ta.
Det kule er kampene. I filmer om greske guder og deres uekte barn blir det alltid sagt mye uvesentlig, og sånn er det her også. Dessuten løper guddommene rundt og sier teite ting som «Følg meg!» og «løp, løp». Jeg går ut fra at det er uunngåelig i en film der handlingen går ut på at folk følger hverandre og løper, løper.
Men historien er kulere. Den beveger seg framover med en viss logikk. Det er OK med enøyde skogstroll, spesielt fordi de snakker slik urfolk gjør på Enigma-album. Våre hederlige venner klarer å komme seg inn i fjellet som leder til Tartarus, og der finnes et deilig, gigantisk Minecraft-byggverk av stein, og det beveger seg, og så sier de gamle, utslitte og kloke sånne ting som «Use the power inside you».
Sam Worthington er en av de sjeldne nye mennene i internasjonal underholdningsfilm. Han ser ikke ut som en litt mislykka boyband-vokalist, men brummer som en mann og fortviler som en mann. Han medvirker til at «Wrath of the titans» funker som frodig action og ikke ser så mye ut som en selvfornøyd barnebok. Dette var faktisk streit spennende, og nå vet jeg at guder ikke kommer til himmelen når de dør, de blir til fravær og glemsel.
Følg meg på Twitter: @arilabra