Drama/Thriller
Vi må snakke om Kevin
(We Need toTalk About Kevin) Regi: Lynne Ramsay. Med: Tilda Swinton, John C. Reilly, EzraMiller, Jasper Newell, Rock Duer, Ashley Gerasimovich, Siobhan Fallon Hogan. Storbritannia/ USA 2011. 1 time 53 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/voksen.
Hadde "Vi må snakke om Kevin" kommet før 22. julii fjor, ville vi avfeid historien som så ekstrem at den ikke angår oss. Menetter fjorårets norske mareritt engasjerer filmen dypt. Den skildrer en guttsom vokser opp til å bli fullstendig ufølsom og aggressiv, sett gjennom øynenetil en mor som ikke fatter hvorfor det forferdelige skjer.
Filmen er en skuespillermessigbragd av Tilda Swinton. Hun framstiller den sarte, skjelvende tobarnsmoren Eva,en kvinne så sønderknust av hendelsene at nervene ligger utenpå henne. Det gjørvondt å se på.
Lynne Ramsay har en svært heldighånd med flettingen av tidsplan, med stadige tilbakeblikk gjennom de 18 åreneEva har hatt barn. Kullkastingen av kronologi er spesielt vellykket fordiregissøren ikke forklarer når de ulike episodene er hentet fra. Dermed sikrerhun spenning hele veien, også takket være et bildespråk som gir enklaustrofobisk følelse, og et lydspor som virker plagsomt og illevarslende.
Fra gardinene i åpningsscenenvaier foran en åpen verandadør, akkompagnert av en ubehagelig tikking, aner viat fryktelige ting har skjedd. Så må vi legge bit for bit i puslespillet om enamerikansk middelklassefamilie. Den etter hvert blodige, hjerteskjærendehistorien forespeiles i gjentatt bruk av rødt: Eva Khatchadourian og ektemannenFranklin deltar i tomatkrigen i Buñol i Spania, rødmaling er klint utover enhusvegg og en bil der Eva bor mange år senere, og rød lekemaling sprøytesutover morens arbeidsrom av guttungen Kevin.
Men i vår norske kontekst, enknapp måned før rettssaken mot Anders Behring Breivik åpner, får vi ikke svaretvi roper etter for å forstå hvorfor et ungt menneske kan miste empatien og bliekstremt voldelig. Det vil noen nok kalle en svakhet ved filmen, men Kevin erselvfølgelig ingen fiktiv kopi av Anders.
Langt klokere er det da å innseat prosessene som skaper et individs følelser, psyke og atferd er en ytterstkomplisert vev av arv og miljø, av medfødte egenskaper og tilfeldig påvirkning.I "Vi må snakke om Kevin" er det dessuten ikke snev av ideologiskeller politisk motivasjon for massakren som utføres. I det hele tatt er filmenrenset for skildring av samfunnet utenfor kjernefamilien Khatchadourian.
Romanen som Ramsay bygger sittfilmmanus på, ble skrevet av barnløse Lionel Shriver for ti år siden for åskildre en kvinnes manglende lyst til å bli mor, skal vi tro forfatteren. Dettemomentet vektlegges ikke i filmen, men sannelig ruller regissøren og Swintonopp belastningen ved å være mor til en skrikende baby, en småunge som nekter åslutte med bleier, en skolegutt som svarer henne ukjærlig, og til slutt entenåring som er avskyelig iskald.
Men om Ramsay ikke gir ossfasitsvaret på gåten Kevin, gir hun oss stoff til å gruble videre på: Er Eva ogFranklin for snille foreldre som ikke setter foten ned i tide og nekter sønnenå bli husets monster? Har han en så avvikende oppførsel fra småbarnsalder av atfamilien burde søkt psykologhjelp? Og – vokser Kevin opp til et så verdiløstmiddelklasseliv (den store, sjelløse villaen) at hans eneste mål til slutt blirå utføre en handling der alle ser ham, i en absurd tro på at noen minutterstv-sendt oppmerksomhet som massemorder liksom kunne døyve kjedsomheten.
Se og døm selv.