Beundring gjør blind

Forrige gang vi fikk en film om Mandela, var da Bille August lot Dennis Haysbert spille ham som fange på Robben Island (Farvel Bafana, 2007). Mange mente at regissøren var for utvendig.

Nå levendegjør Morgan Freeman Mandela i hans første år som president (1994-95). Det gjør han godt, både ved måten han snakker og beveger seg på. Freeman har møtt statsmannen og studert ham nøye.

Men å framstille et menneske som velger det gode, er filmatisk langt mer krevende enn å skildre ondskap, hevn og vold. Eastwood vil sikre seg mot guddommeliggjøring av Mandela og legger inn en episode for å si at han ikke er perfekt.

Presidentens geniale mål var å få hele den apartheidsplittede befolkningen, ikke bare de hvite, til å heie på det middelmådige rugbylaget The Springbok. Sekretæren hans ytrer skepsis. Likevel trues dramaturgien av mangel på en reell, ytre motstander.

I stedet må en innvendig fiende bekjempes, i form av manglende selvtillit og tro. Tar landslagskaptein François Pienaar imot støtten fra Mandela for å motivere bokkene til å vinne? Kan presidenten få 60.000 frammøtte på Ellis Park stadion i Johannesburg til å heie på et stort sett hvitt lag?

Regissøren finner ikke sterke nok uttrykk for hva som sto på spill i Sørafrika den gang. Matt Damon som Pienaar overbeviser aldri om sine eventuelle kvaler. Å ta ham med til Robben Island og la ham se flashback fra Mandelas tid som fange, virker kunstig.

Til tross for at Eastwood regisserer rugbysekvensene godt, blir det for mye av dem. I 1995 var det sikkert ulidelig spennende, mens vi nå forstår hvordan det går.

Eastwoods musikkbruk blir for sentimental. Flotte sørafrikanske sanger blir til akkompagnement i stedet for å integreres i storyen.

Mandela er en vismann. Eastwood er så full av beundring at han mister sitt filmatiske gangsyn. Det er synd.