Lewis har lagt av seg alle sine fjonge fakter og spiller med den indre lidenskapen og det sårbare halvmånefjeset som gjorde ham til en av verdens mest elskede skuespillere. Filmens første scener er best. Da holder Regissøren pressekonferanse mens han drømmer i musikk, og så rømmer han fra virkeligheten (som skulle vært med stor V og blomsteroppsats) i et nytt fjasende danseopplegg som egentlig består mest av buskis-blonder. Men Regissørens brennende, forelskede tomhet er synlig på hovedrolle-innehaveren som en ekstra blodåre i pannen.
«Nine» er en slags «Livet etter 8 1/2». Anthony Mingella planla filmen, og en annen fyr fullførte den. Manuset er blant annet ved Michael Tolkin, en moderne sivilisasjons-moralist som pleier å si fra om at disse gomorrianerne må slutte med disse sodomeringene sine («The rapture», «The player», «Deep impact»). For filmen handler om at Regissøren har vært en hensynsløs kvinnejeger. Han har egentlig bare jakta beverluer for å kunne holde den kreative flammen flakkende, og til slutt har han verken skaperevne eller hustru lenger. Den tosken!
Siden dette egentlig bare er en ganske normal musikal, består mesteparten av filmen av damer i postordre-undertøy. De spretter rundt med sine nostalgiske fakeway-strømper og synger bitre eller opp-eggende syngsanger av den sorten som antenner eldre mennesker når de ikke lenger kan lytte til Led Zeppelin fordi de elektriske gitarene kødder med høre-apparatet.
Lårhøne eller lårhøne avfjæres: Nicole Kidman, Penelope Cruz, Kate Hudson – og til en viss grad den bitre kona, spilt som ei slags Bjørn Eidsvåg-vise av Marion Cotillard. De utøver verdens eldste yrke, som er å få menn til å like kvinner av feil grunner, og de gjør med det fjong og fart og fem års aldersgrense.
Dessuten opptrer Sophia Loren som Jessica Tandy. Hun ser ut som en mumie og fungerer som en vandrende levning, mens Judi Dench har tatt ferie fra jobben som James Bonds dagmamma for å fortelle Regissøren noen sannheter.
Av denne filmen kan vi lære at vi ikke skal lyve og bedra, selv om det er kjekt. Alle er i mot det, unntatt de nye KrF-erne, som syns det er dritkult. Folk som ikke er i humør til å lære noe som helst, kan gå av gårde og nyte Daniel Day-Lewis når han spiller film uten ansikt-spasmer.