Jeg vet ikke hva det kommer av. Jeg ville antakelig blitt rørt av «Triage» dersom den handlet om soldater. Men krigsfotografer som kommer hjem fra fronten og legger ut bilder av andres lik på internasjonal auksjon – jeg vet ikke. Da mediene brakte bildet av hodet til den lille døde jenta i Midtøsten, kjente jeg at jeg var mer sjokkert over fotografen enn av bomberne. Det gikk opp for meg at jeg hadde det samme forhold til den påståtte nødvendigheten av lik-dokumentasjoner fra krig som jeg har til at man ikke kan oppleve kjærligheten uten nærbilder av kjønnsorganer.
Så Colin Farrell spiller i utgangspunktet er ufriskt menneske. Når regissør og manusforfatter etter hvert forsøker å spenne tåre-reflekser inn i trynet mitt med all den sinnssyke orkester-musikken og den utspekulert forvanska historien – da føler jeg en behagelig fjernhet. Dette angår meg virkelig ikke.
Farrell og kollega-venn Jamie Sives reiser til Kurdistan i 1988 for å ta salgbare bilder av krig. Kameraten vil reise hjem for han skal bli pappa, men Farrell lokker ham til å bli. Da bangkrasjigrapset starter vil Sives likevel dra hjem, og vi ser ham reise.
Det er filmens feik. Den leder oss bevisst på villspor fordi handlingen ellers ville vært for enkel å forutse.
Scenene med den skadde Farrell og den kurdiske legen er fine, og det er legens fortjeneste. Så kommer iren hjem og begynner å bli så lei seg at kjærestens (Paz Vega) terapeut-bestefar (Christopher Lee) blir tilkalt fra Spania. Etter hvert får vi vite hva som egentlig skjedde mens musikerne igjen tordner sin svømmende sympati utover minnene.
Det filmen hadde trengt var en filosofisk eller moralsk oppklaring om hva vitsen egentlig var. For i denne versjonen er den bare en voldsomt følsom versjon av den rutinerte tante-sannheten «dumme unger vil alltid dette og slå seg».