Jennifer Aniston er interessant på samme måte som fredag ettermiddag – i beste fall kan de føre til avslapning. Når hun spiller mot Harry-filmenes veistøv-kerub Steve Zahn oppstår en likegyldighet som nesten har litterære kvaliteter: Minimalismen har fått to ansikter.
I «Management» spiller Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.
Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.
Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv.
Kolleger sier at Jennifer Aniston muligens deiter Brad Pitt igjen for at Angelina Jolies seks barn skal bli faderløse. Er Pitt også rumpe-fetisjist. Og hvorfor blir han da ikke heller i heimen?