Franskmenn lager gammeldags farse-komedie, og egentlig kom de aldri ut av Louis de Funes-komaen som de ble påført på sekstitallet.
Filmen om postmesteren som må flytte til nordlendingene er avdanka på alla tenkelige nivåer. Handlingen er som fra en norsk barnefilm med The Monkees som bønder og Odd Borg som stressa kontormann. Hovedpersonen må lyge for kona si at han skal flytte til Nord-Frankrike, han må lyge for kona si at han liker seg der, og han er i grunnen en kronisk Finbeck på skvatrete mannsmåte som ingen tror på lenger. Da han kommer til de beryktede sh’tiene, er de barnevulgære og naive provinsialister av den sorten som spiser lunsj i gatekjøkken-kø og ruller på de stemte a-ene. Postbudet drikker indolens med alle de som får brev, en ustø fransk alkis-versjon av Postmann Pat, som er forelska i kvitrende Bitten-klisjé. Men plutselig er nordlendingene ikke rare lenger, men kloke, balanserte kosefolk, som om Oluf skulle ha gjenoppstått som Dagfinn Høybråten.
I enkle heimer vil denne filmen funke som gudskjelov-humor, for det finnes verken fising eller avføring. Det kan man forstå.