Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer. De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene. Ikke her. Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen. Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen. Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste. Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer. Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord. Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet. Vellykketheten. Skjønnheten. Blidheten. Alt ser ut som tull. Precious er origo. Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme. Mennesket ble til i frykt og vold. Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer. Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler. De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.
Precious er egentlig usårbar, uinntakelig. Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond. Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.
Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig. Her er den. Dette er den rette versjonen. Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever av gårde som en god fé over slummen. Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna. Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl. Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.
«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige. Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple. Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral. Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier. Ting som ikke skulle skje.
Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre. I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den. Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det. Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt.