Det gode er at nykommeren Thomas Stene-Johansen i rollen som Egon har et visst register av følelser. Storyen krever at han får fram sorg og savn over å være et barnehjemsbarn uten familie. Det klarer han.
Men manuset svikter Egon til tross for at handlingen leder banden til hans ukjente bestefar i Fredrikstad. Hvordan skal ikke røpes, bare at gamlingen han finner, er en upålitelig skrue.
Vel, det hele triller av gårde i småmorsom stil, med buss som kjører baklengs og velkjent karikering av politifolk og andre voksne tullinger. Hilde Lyrån som frk. Pirkedal er brukbart festlig. Det er ikke underbuksehumoren (pølse stikker ut av guttepysj). Regissør Arne Lindtner Næss kunne droppet slike billige knep.
På gamlehjemmet der bestefaren bor, treffer Egon på Solveig. Hun spilles godt av en skuespiller (navnet er umulig å finne) slik at man håper og tror hun er tiltenkt en viktig rolle. Men nei da, snart blir hun glemt av regissøren, helt til hun trengs litt på slutten igjen. Her har det åpenbart godt for fort i manussvingene, noe det gjerne gjør i markedstilpassede prosjekter som Olsenbanden jr.-serien er.
Filmen forsøker å si at familie er til for å hjelpe hverandre. I stedet stiger en irriterende følelse opp i en: Hvor egoistisk kan en bestefar bli?
Men kanskje filmskaperne måtte rydde ham av veien for at Olsenbanden jr. kan stå på egne bein neste gang?