Den villedende norske tittelen kan få en til å tro at hun skildrer at det faktisk skjer et mirakel med en av de besøkende vi får følge i den katolske pilegrimsbyen Lourdes i Frankrike. Men Hausner er på ingen måte en bastant regissør med et entydig budskap.
Tilfeldigvis så jeg filmen med et par som sist sommer var innom Lourdes, så å si som nysgjerrige turister. De kan bekrefte at stemningen er tatt på kornet. Det er rundt fem millioner mennesker som årlig besøker senteret. De kommer med sine plager, mange i rullestol, for å kysse en hellig stein og gjennomgå et rituelt bad i hellig, rensende vann. Skulle noen oppleve å bli kvitt sin sykdom, er det ingen lettvint vei til å få det godkjent som et mirakel. Vedkommende blir undersøkt nøye av leger, hvorav én må være ateist.
Hausner lykkes i å skildre skepsis og håp gjennom perspektivet til den ikketroende Christine (Sylvie Testud), en kvinne som sitter i rullestol på grunn av multippel sklerose. Hennes eneste botemiddel mot ensomhet er å melde seg på gruppeturer, enten til kulturbyer eller pilegrimsmål.
Hausners fortelling fascinerer fordi hun lykkes i å skape levende skjebner som reagerer høyst forskjellig på sykdom og håp om helbredelse. Slik iscenesettes et spekter av menneskelige reaksjoner, fra smålighet til ekte omsorg, dels hos skikkelser med tilsynelatende full kontroll over livet, dels hos de hvis kropp er rammet av lidelse.
Kunst som vil skildre det guddommeliges nærvær blant menneskene, har alltid slitt med å finne et troverdig uttrykk. Det grepet Hausner har valgt, er en gråere jomfru Maria enn du ville ventet.
Men desto mer rørende.