Hvis det mot slutten ble sagt noe vesentlig om dedikert samliv og bitterheten til alle som har misligholdt det, så vet jeg ikke det. Jeg vet bare at teater-liknende filmer som denne er nesten uutholdelige når replikk-materialet ikke fungerer bra.
Det starter bra. Ray Winstone ligger strak ut i herja hus, og Nilsson synger «Without you». Så underforklarer filmen at han og noen sjabre pub-kamerater kidnapper den utro Winstone-fruas freske, unge elsker og stenger ham inne i et tungt Narnia-skap mens diskuterer hva de skal gjøre med ham. Han blør litt, men den verste straffen blir å sitte på stol og lytte til den åndelig uformuende tourette-foreningens demonstrativt kvinne-foraktende visvas.
Til og med Tom Wilkinson virker uvesentlig, og John Hurt likner en tannete jerntang i dress, med hårfasongen til det norske bronselaget fra 1936. Verbaliteten veksler mellom det tilbakestående og det velforma på en ulogisk måte som bare betyr at manusforfatteren ble revet med og ikke orka luke i sine egne setninger. Winstone er god i biroller, men han har ikke soliditet til å holde gående en monolog om ekteskapets hellige strevsomhet. En slags blogg egentlig, bare at det lukter A4-ark på lang vei.
Til slutt er det så langtekkelig at tidsfølelsen får gnagsår.