Utover det er han en kontemporær duste-gangster som skal fordele penger etter et kupp, men tilsynelatende kommer i konflikt med de upålitelige helerne sånn at det ender med halvhjerta løping, småskyting og dårlig arbeidsmiljø.
Det verste ved filmen er at Kilmer treffer en liten nysgjerrig gutt i parken, og manusforfatteren bruker dette eddiemurphyske menneskelighetspåfunnet som kapittel-verktøy. Etter en stund gjorde jeg en avtale med meg sjøl: Hvis den gutten fremdeles er med om ti minutter, skrur jeg av filmen for resten av livet. Han ble borte litt. Kilmer blir en slags telefonplager-frik som ringer i øst og vest som en mann som vet han skal dø. Han plager dattera si, han plager kjæresten sin, han plager eks-kona si, og der dukket guttungen opp igjen! Jeg spolte. Så kommer Jimmy Espinoza inn i filmen, latino-gangsteren som er så tøff at han skjøt sin egen mor. Men jeg tror ikke jeg vil se en film der skurken har tango-navn. Jeg spoler. Guttungen dukker opp, og Kilmer kjøper en leie-onkel til ham. Så dytter forbryterne hverandre i parken.
Jeg kunne godt ha fortalt slutten også, men dere ville komme til å spole anmeldelsen. Det er en skam med Kilmer. Han ble laget for å bli uvenner med folk og spille magnetiske filmer. Denne var tenkt som indie-drama, men de som kjøpte filmen, laget action-scener som de plasserte inn i den i ettertid, med body double for Kilmer. Men guttungen hadde de med hele tida.