Det har sikkert ikke overrasket regissøren at filmen er blitt en rå selvironi der Allens forkjærlighet for aforistiske paradokser og andre verbale nytelsesmidler blir drepende karikert til den ligger mumifisert tilbake.
Dette er historien om Boris, den halte og kronisk irriterte nesten-nobelprisvinneren i fysikk. Han plager sine overbærende omgivelser med langvarige DNA-rader samfunnskritikk av den spontane sorten som du finner i nett-debatter. Det sies at han er et geni, men munnen kan ikke renne over med noe hodet har tenkt, for mannen svømmer i slagkraftige Woody Allen-forenklinger. Han er en woodyfisert livs-standup.
Så kommer Evan Rachel Wood inn i filmen, en av de friskeste, minst daukjøtt-plaga av de unge skuespillerne. Hun har fått rollen som sørstats-neket Melodie og går rundt i Lolita-klær som ville fått Tennessee Williams til å tisse oppover i flere minutter. Dette er den naive sørstats-belle, dama fra «Tatt av vinden» og velsådet. Hun svinser inn i filmen som en dritings Debbie Reynolds fra en barnefilm på femtiallet. Hun er fantastisk.
Filmens litt somle-seige forutsetning er at den lille jenta faller for det kjeftende, nedlatende fysikk-kreket. Det kan vel ikke gjøre noe så lenge det virker. De to gifter seg, og da kommer mora reisende fra kristenmoralens USA. Hun ser ut som Reese Witherspoon i femti års alderen og ender med å bli boende og elskende med to menn. Så kommer faren drattende, og han flytter sammen med en homofil mann. Men det virker. Så hva kan være galt med det?
For den gode smaks skyld redder Allen jentungen over i reviret til en vakker, men grunn ungdom. Det bryter egentlig med filmens logikk, som er en hyllest til det irrasjonelle livet og de sjøl-utformende samværs-eksperimentene som folk havner i fordi han med brukermanualen aldri dukket opp.
Larry David tråkker rundt i boksershortsen sin som far til Raymond og er ingen skuespiller, han er filmens største svakhet. Ambivalensen er den andre. Ambivalens er kunstens salpeter.