Den handler om en ung cellist som oppdager at han egentlig ikke er flink nok som musiker og bestemmer seg for å vende tilbake til hjembyen for å leve billig. Der finner han et annet yrke som på en måte tar opp i seg musikkens egenart. Han blir assistent for en likbekleder. Han som med familien som sørgende tilskuere tilbereder et dødt menneske for avskjeden. I et enkelt ritual vasker og sminker han liket. Håndbevegelsene er som en dirigents anvisninger, og fordi den egentlig trivielle handlingen blir utført med en respektfull innlevelse som likner andakt, blir den dødes siste forandringer på jorden til en sakral ting og et stoppested i menneskers liv der de ved ansiktsuttrykk eller ord forteller hva de egentlig føler.
Alt er perfekt i denne filmen. Den erfarne lik-beklederen, med en hundetungt alvorsansikt som føles profetisk hver gang du ser ham. Den litt overspente sekretæren. Den forskrekka unge mannen som kommer hjem etter sin første berøring med et dødt menneske og klamrer seg til konas levende kropp som en besvergelse. Dette er av de enkelt-bildene der du får følelsen av at nå går det hull i tilværelsen, nå strømmer det noe vanvittig ekte ut og jeg håper jeg ser det.
Historien følger forskjellige følelsesløp. Den unge mannen var en gang en djupt såra gutt, for faren dro fra han og mora. Han er innestengt snill, og han har en uferdighet ved seg som delvis fullføres når han sitter ved celloen og regissøren lager usjenert bilderomantikk som i dødens nærhet er så sterk at kroppen svir. Dessuten liker ikke folk de som tar i lik. De kalles skitne. Fordommene mot og redselen for døden konkretiseres både ved kameraten som ikke vil kjenne ham, og kona som ikke vil bli tatt i lenger. Det er djup og sår bitterhet som ikke bare gjelder filmens alvorlige yrkesmann, men også den unnlatelse av dødsnærhet som motvilje skaper. Innimellom mange helt forskjellige, men aldeles fantastiske, likbehandlinger går handlingen logisk framover mot en uventa, men logisk slutt. Filmens sjel er en tilforlatelig høytid og en ujålete og lite prangende respekt. Hva denne respekten egentlig gjelder, vet jeg sannelig ikke — jeg bare kjenner at verden blir bedre når du kan kjenne den. Skjønnheten er av og til nesten sjokkerende sterk. Krematørens enkle andakt over sin beste venn før han trykker på knappen. Den angrende sønnen som får stirre inn i flammene som skal ta mor hans bort. Og musikken. Den driver en romantisk og organisk infiltrasjon av livet, som om den i seg sjøl var en bekjennelse.
Jeg tror ikke at jeg på noen måte har klart å beskrive «Departures». Om noen år skal jeg forsøke igjen. I mellomtida vil jeg si: Alle dere som har følt kjærlighet, sorg, redsel og undring bør gå på kino. Sitt i ro. Ta imot. Det kan komme til å verke i hele kroppen.