Filmen starter på en deilig, femtitalls-corny alien-planet der ungene ser sci-fi-filmer om nifse humanoider, men ingen tror egentlig at menneskene finnes. Her regner det småstein, og her tisser bikkjene grønn zalo-syre så lyktestolpene visner. Folka ser ut som barne-TV-frosker fra halvtimen før seks. Alle 51-erne har Andeby-nakne underkropper uten kjønn, men jentene går i skjørt, og siden dette er en familie-anmeldelse skal jeg ikke minne noen på hva som er den egentlige hensikten med skjørt.
Til denne planeten kommer en astronaut midt i hagegrilltimen. Deisende ned i veistøvet med sine disco-digre åttitallsstøvler, og med et amerikansk flagg i hånden. Han planter det midt i forstadsidyllen, mens grillerne seg måpende på.
Slik kommer en vennligsinna, konvensjonell og poengrik liten komedie i gang. Den inntil da tvilende planetarie-kuratoren må hjelpe astronaut Chuck med å komme tilbake til skipet sitt uten at den gresshoppe-gretne vitenskapsmannen har sagd ut hjernen hans (Starman-syndromet). Det går ganske fint.
Filmens clasohlsiske kjæledyr-spesialitet er en liten pionerrobot med webcam-tryne, og det var han som skulle ha sendt hjem bilder av grønne vesener — men han var programmert til å samle stein.
La meg også nevne at våre venner i verdensværelset syntes at en iPod med «Macarena» må være det ondeste våpen som noensinne ble oppfunnet.
Noen av de norske stemmene har karakter. Men for mange er funksjonær-flate og uvedkommende. Stemme-dubbere bør se den norske versjonen av «Lille kylling» hver dag.