Vandrende fortellerske ser inn i kamera. Meta-møkk, tenker du, og så dukker Lene Nystrøm opp med sine to barn og sin Far-til-fire-streite advokatmann.
Etterhvert strammer filmen seg opp til en handling, og den er dessverre som en skandinavisk livsfrise av furtne fordommer. Lars er trailersjåfør, så han drikker, slår og røyker hele tida foruten at han er praktiserende rasist. Alain er innvandra flyktning fra Balkan, så han får skylda for drapet på Bestemor Mei, sånn at den kristne forsvarsvennen Ingvar går fra konseptene og setter i gang en parodisk utkant-lynsjing som minner om den tyske sekstitalls-filmen «Jagdszenen aus Niederbayern». Det var en film som gledet alle heftige ikke-nazister med at befolkningen i Bayern fremdeles var brunere enn schäfer-bæsj.
Ole Bornedals film er forferdelig hinsides det meste. Kanskje har han forsøkt å lage en streit thriller. Det er i såm fall apokalyptisk mislykka. Men Aqua-Lene kan sikkert bli en ålreit skuespiller hvis noen leier henne til lettbeint romantisk komedie om utro husmødre. For eksempel sammen med Thomas Giertsen.