Karim sprader rundt i dress og blankpussede sko. Rikdom og klassereise er hans drøm, men han livnærer seg på ussel småkriminalitet i Casablancas nattgater. For alt er bedre enn å bli som faren, som slet seg ut på dårlig betalt jobb på fiskefabrikken.
Adil går symbolsk rundt og knuger på et postkort med bilde av torget i Malmö. Hans drøm er å dra til Sverige, få seg jobb hos onkelen og treffe en svensk babe. Han må bare skaffe penger til visum og billett først. I Casablanca sliter han med en forfyllet, voldelig stefar og en skamslått, kuet mor.
Det enkleste blir kriminalitet, vold og terror når Adil og Karim må skaffe store penger raskt. Den norsk-marokkanske regissørene Nour-Eddine Lakhmari har vunnet mange festivalpriser for «CasaNegra», og i fødelandet er filmen en av tidenes største filmsuksesser.
I filmen er «CasaNegra» Adils økenavn på hjembyen Casablanca («hvite hus»). I Adils og Karims underverden synes bare den skitne nattsiden av byen, og husene ser svarte ut.
Stilistisk er den svart/hvite byen vakkert og fascinerende skildret gjennom kalde, gråhvite, duse bilder og film noir-aktig mørke.
Men egentlig har den marokkanske byen bare en kulissefunksjon i «CasaNegra»: historien om Adils og Karims vennskap, drømmer og kamp for tilværelsen er universell og tidløs. Kriminaliteten, grådigheten, machoidealene og deres konsekvenser i kameratenes underverden blir sett på med kritisk blikk, og Karim og Adil skildres varmt, sårt og inderlig.
Derfor blir kontrasten til voldsskildringene ekstra grell: plutselig er dialogen banal og karakterene stereotype.
elisabeth.bie@aftenbladet.no