«Menn som hater kvinner» er et overraskende ufriskt genre-streif i triste fordommer. Den representerer en pinlig, seksuell dagdrøm om den intelligente, kjetting-tøffe ungjenta med det herja sinnet som bare kan finne roen på et gråhåra mannsbryst og en indignasjons-rusa, svensk Marvel-journalist.
Hver sin smak? Denne gang begriper jeg dere ikke. Hvordan kan reflekterte mennesker kjøpe den uappetittlige, utrangerte syttitalls-historien i «Menn som hater kvinner»? En feira antikapitalistisk stjerne-journalist som får i oppdrag av den eksentriste godseieren å bo i hans detektiv-stuga for å oppklare forsvinningen til Harriet som ble borte i 1966? På selveste julaften, som åpenbart blir feira med kjøttbullor og oppbrudd i den konfesjonsfrie delen av Sverige, tar han toget til Hegestad eller noe sånt for at Sven Bertil Taube skal fortelle hele slektshistorien sin mens det smørgåsbleike svenskemotljuset leker med rynkene hans slik utlevde portrett-fotografer gjorde før de gikk og drakk middag. Det er så forbaska satt, det er kunstnerisk sett sidrævva og forslitt.
Er dette noe å bli så irritert for? Har ikke krim alltid beveget seg rundt i et museum med fettete fingre på glassmontrene? Jo, det er sant. Men Stieg Larsson var ikke en koselig gammel engelsk dame med god tid. Han markerte seg som samtidsskildrer og politisk refser. Man forlanger at han skal leve opp til i hvert fall noen få kriterier for sannsynlighet, relevanse og god smak. Det er grunn til å vente at han presterer noe som likner mer på vår skandinaviske hverdag enn nazi-seifing og forherligelse av åttitalls-repetisjoner av politisk sadisme.
Her er for mye gubbete generasjons-tull.
På åttitallet syntes de rosakledde hvitvinsdrikkerne at det var politisk gourmetisme at kvinner skulle torturere slemme menn. I dag er seilerskoa deres såleslitte, og normale mennesker vet at torturister er psykopater. De forherliger man ikke. I dag vet vi også at demonisering av rikfolk som seriemordere og sadistiske nazier er billigvalg av forbryter. I dag smiler vi nedlatende når den sentimentale, sjølopptatte superhelt-journalisten har avslørt kapitalistene, og blir utstøtt fra det gode selskap. Ja, du kan tro! I virkelighetens verden ville journalisten blitt en ny Jesus; han ville blitt overtvitra av elitistisk sympati og blitt programleder for et samfunnskritisk realityshow på NRK2.