Allens alter ego spilles denne gang av Larry David (skaperen av tv-serien Seinfeld) som framstiller et kvantefysikkgeni med sterk selvmordstrang. Han lar snakketøyet gå så voldsomt at det tidvis blir masete. Typen er ikke til å ta feil av, full av nevroser, grettenhet og livslede som han er.
Det er lite å si på Allens sprudlende fantasi og evne til å sy sammen en lattervekkende, parodisk fortelling. Allen-fans vil kjenne igjen trekk fra regissørens klassikere som «Annie Hall» (1977), «Manhattan» og «Hustruer og ektemenn» (1992).
Ikke før er misantropen blitt skilt, så ramler det inn en naiv ungpike i leiligheten hans. Evan Rachel Wood skaper en festlig framtoning av unge Melody, ei sørstatsjente som har rømt fra sine pietistiske foreldre. Tross en aldersforskjell på rundt 40 år blir de snart gift, må vite.
Resten er humor i velkjent, burlesk Allen-stil, bygget over forestillingen om at alle slags seksuelle forhold er ålreite, bare de fungerer — whatever works - for å si det med filmtittelen.
Dermed nøler ikke filmskaperen med å forvandle den ene fromme sørstatsfiguren etter den andre fra å forsvare en streng kristen moral til det stikk motsatte. Med latter skal pietistene knekkes og løssluppenheten utfoldes, synes å være Allens filmatiske slagord. Det blir komisk, men på en litt billig, raljerende måte.
Men bevares, med Patricia Clarkson og Ed Begley Jr. i storform som Melodys sørstatsforeldre, er det lett å le av hvor frekt filmskaperen skalter og valter med figurene i komediens urealistiske univers. Typisk Allen!