For det første redegjør den for en historisk misforståelse: Gutter dytter ikke jenter på lekeplassen fordi de liker dem, men fordi de syns de er teitere enn bikkjebærsj. For det andre åpner historien for erkjennelsen av at menn har ufortjent kule kjærester, at de egentlig ikke liker noen kvinner og at Jennifer Aniston har en gudegitt gave når det gjelder å se ut som kassert tøyhanske.
Rollelista er en slags Anton Berg-eske av vellykka skuespillere, så vi tar dem i tur og orden:
Ginnifer Goodwin spiller lille Hjertefjes som har deit med eiendomsmekler som antakelig var hyllevare hos Olsen & Co., men han unnslipper og ringer rett til eksen Scarlett Johansson. Det svir omtrent som salsa på solbrenthet. I dagligvaren fniser Scarlie slik Woody Allen gjør og treffer dusten Bradley Cooper, som har dongeriskjorte, dongeribukse og ponnifjes. Han er kamerat av Ben Affleck, som prinsipielt ikke vil gifte seg med Jennifer Aniston som er kollega med Jennifer Connelly som er kona til ponnifjeset, mens meklermusa er kamerat med Justin Long, som driver ressurs-pub for sånne som dater seg inn i pensjonsalderen. Scarlie diskuterer dongeridøllen med Drew Barrymore, som bare driver flørting i sosiale medier og aldri kommer så langt at lakenet må vaskes. Og søstera til Aniston spilles av NCIS-eksen Sasha Alexander. Dette er snop for oss som utsletter siste rest av kulturell troverdighet ved å se på Mark Harmons etterforskere hvis fritid plutselig oppstår.
Jeg mener: Dette heter å vasse i dem. Ikke engang fluefiskere opplever noe liknende. Og det er ikke sånn at folka bare sitter der med cappuccinoen mens Steven Seagal skyter serbere. De innvikler seg i erotiske intriger som i de fleste husholdninger kan føre til oppskrudd kommentarglede og hektiske buketter av røde roser i kinna. Dette er den ultimate samlivsfilmen. Why must it come so cruel and yet so bright.