Den handler tilsynelatende om en Huxley-by fra deppe-scifi-ens mimrestunder, der man er nødt å tilhøre en religion for å bli akseptert. Meanwhile City ser ut som en estetisk protest eller en fabelprosa-klisjé, men etter hvert skal det vise seg at dette er et psykologisk landskap, og det kan jeg ikke si noe om.
Ryan Phillippe (den lille pingla er endelig voksen og rektangulær) spiller Preest, en slags ridder som blir tatt av prestepurken. Men i London følger den vesleaktige unge mannen Milo etter ei rødhåra dame i bakgatene, sjøl om han egentlig burde være på SFO. Eva Green spiller Emilia, som smører sine hender i rødt og overgir seg til sin kjole. Her er så underlig. Av uforutsette grunner triller Cohens «Ballad of the absent mare» gjennom hodet mitt som post-orkaniske dønninger mot rullesteinene. Sånn er denne filmen. Manisk og overspent. En verden langt fra Aleksander Rybak.
Etter hvert røper filmen sin egentlige historie, og det oppstår en ålreit aha-fornemmelse i den surrealistiske oppfinnsomheten.
De gale har det faktisk ikke godt.