Den ubetingede, uslåelige styrken i Harry Potter-filmenes fem foregående eventyr har vært det deilige, visuelle overskuddet. Stadig skiftende regissører har skapt nye magiske øyeblikk.
Jeg minnes den trehodete hunden, en flygende Ford Anglia, enhjørningen som gresset med varulv i månelyset, dødsskumle desperanter og en meget livaktig hippogriff.
Nå, i sjette film, er det langt mellom magiske vesener som fortryller en. Rett nok flyr onde og gode skikkelser gjennom tid og rom, men ikke mer enn vi må forvente i hekseriets fantasiverden. De onde ser for øvrig mer ut som en parodi på fordrukne gjengangere fra en grøsser.
Litt sopelimefotball er det på Galtvort-skolen fortsatt, men det har vi sett bedre før. Forholdet mellom vennene Harry, Ron og Hermine trues nå av heftig sjalusi. Det gir en serie morsomme scener, men fungerer mer som søtt krydder enn et hardt tiltrengt handlingsløft.
For hva i all verden handler «Harry Potter og halvblodsprinsen» om? Hva er konflikten? Hvilket oppdrag skal Harry utføre hvis han er «den utvalgte»? Og hvem er nå Halvblodsprinsen?
Det lurer man på i halvannen time mens man hygger seg med innfall fra drevne britiske skuespillere som Alan Rickman, Maggie Smith og Jim Broadbent.
Men de redder ikke fraværet av god dramaturgi. Først den siste timen får regissør David Yates til litt action og en smule spenning. Men ikke sitrende nok.
Mot slutten inntreffer omsider en dramatisk ulykke, uten at den formidles særlig rystende. Endelig avslører Halvblodsprinsen seg, men det dingler ubegripelig i løse lufta. Og hva hendelsene gjør med Harry, synes regissøren å ville spare til neste film.
Dermed blir svøpen med at Harry Potter-eventyrene er episodefilmer, plagsomt synlig. Avslutningen er en matt balkongscene der våre tre venner snakker om utsikten og solnedgangen heller enn å drøfte hva som nå må gjøres med den evinnelige, onde Voldemort.
Nei, dette er ikke godt nok.