Hvis det ikke hadde vært for hovedpersonen Anders Baasmo Christiansen ville nok Erlend Loe-filmen sett ut som en seintenkt, parodisk tidshål-combo mellom Kinck og Vesaas. Den usunne utkant-melankolien kviler over filmen som uformulert undring, og det er kul i snøhelvete å finne ut hva det egentlig er som forandrer mannen i løpet av denne roadmovien uten egentlige veier.
Baasmo Christiansen spiller den klassiske norske ikke-ungdommen (30 år, mislykka). Han er et psykiatrisk tilfelle og sitter aleine og sur i ei skisenter-bu fordi livet gikk på trynet. Av og til får jeg følelsen av at det ble laget flere enn fire millioner bøker og filmer om nordmenns eksistensielle nødlandinger og at bare Finland kan vise til dårligere mental nasjonalhygiene.
Så kommer eks-kamerat og rival innom og forteller at han har en fire år gammel sønn som han ikke vet om. Det er ikke så rart, siden brevduer, røyksignaler og vardebrenning er den vanligste formen for kommunikasjon i Norge i 2009. Han setter seg på snøscooteren og drar nordover.
Underveis treffer han etter min mening bare tre mennesker. Ei lita «Nye kapellanen»-jente som bor avsides og trenger enn venn. En homofob/homofil ungdom som utagerer ungdomsting slik ungdom utagerer ungdomsting. En same som tar en Sitting Bull fra «Little Big Man» og har satt seg til for å vente på døden i lavvoen sin.
Det skjer ikke noe hos disse tre, siden hendelser er syndige hos minimalister. Menneskene er som vignetter fra kvarterlange kortfilmer. Like fullt fører møtene med dem til at den personlighetsskadde eks-alpinisten Jomar plutselig kan stå på ski igjen og når fram til sønnen sin som et frelst menneske.
Men Baasmo Christiansen er mer enn en fascinerende skuespiller, og alt han gjør føles vesentlig. Til og med den vanviddsskapende stillferdigheten i innlandsfolkas innavlsskapte surmuleri.
Derfor vet jeg ikke riktig.
Følg meg på Twitter: @arilabra