Folk dør på mystiske vis. Clive Owen har hytteskjegg som antakelig lukter never, Boss og kokekaffe, og Naomi Watts har åpenbart vaska håret i så mykt brønnvann at det detter kraftløst som foss fra generator. Filmen er spennende uten å være sjenerende sannsynlig, og man kan være i mot den europeiske kapitalismen uten å bli avtvunget argumentasjon.
Det er alltid fikst når viktige folk blir drept på den russiske måten: Noen stikker blåsyre-paraplyen sin diskret inn i nakken, og så detter offeret uforklarlig over ende for at CSI-folka skal tro det dreier seg om hjerteinfarkt fra tvilsomt kosthold.
Etter denne hendelsen etterforsker den sinte Owen alt han over hodet klarer å komme i nærheten av, mens Naomi Watts henger etter som en Anniken i rævva på en Jens. De leter etter beinskinne-mannen, en fyr som må løfte buksene på hver flyplass. Owen ramler inn i en heftig Guggenheim-shoot-out der blodet skvetter som performance-søl. Owen ser stadig vekk forskrekka ut som vordende far den dagen jordmødrene streika (fiks din egen epidural) eller som om han nettopp fikk høre at det finnes en naken Sandra Bullock (siden alle trodde hun hadde røyk under de grønsjkule tøyfillene).
«The international» bygger seg opp anselige mengder bonuspoeng i løpet av 114 minutter, for internasjonale etterforskere tar gjerne James Bond-løypa når de føler for det. Du kommer til å like det.
Å. Handlingen. En europeisk bank driver videresalg av våpen for å skaffe seg kontroll-gjeld. Ikke fine folk.