Michelle Williams (eksen til Heath Ledger) spiller ei engelsk arbeiderklassemor som ligger med Ewan McGregor samtidig med at mannen og sønnen blir drept i terrorist-angrep på Arsenal-kamp.
Mor får for seg at de 1000 menneskene som døde, gjorde det på grunn av hennes utroskap (en selvopptatthet som burde føre til tvangsinnleggelse) og starter en slags etterforskning for å finne ut om de folka som selvmordsbomber skjøre kvinners fedre og sønner.
Det er ikke ofte at foreldresorg over døde barn går meg hus forbi. Men fordi mamma-mennesket er skildret som så patetisk irrelevant, føles det bare som en lemen-ivrig vimseflukt når hun lidende oppvarter den muslimske terroristsønnen. Vi vet hele tida at hun skal komme fram til en relativistisk erklæring om at de andre er like snille som oss. Men det er ikke bare en kinkig sentimentalisering og privatisering av massemord, det er også en slags strikking av strømper til barn i Afrika. Jeg nekter å godta at muslimer skal gå rundt og hige etter vår anerkjennelse fordi om den uhensiktsmessige rikmannssønnen i Saudi-Arabia lider av politisk stormannsgalskap. Jeg gleder meg ikke til den dagen da det dukker opp briter på Tjensvoll for å si at de tilgir meg vikinge-voldtektene i Irland.
McGregor har nok en gang en konturløs måpepikk-rolle. Det er plagsomt. Vi må si til oss sjøl: Dette er ennå mannen fra «Trainspotting» og «Moulin Rouge», men ingen vet hva de skal bruke ham til lenger.
Det finnes ikke noe verre enn et tanketomt drama med søtladne marsipanstemmer, pingis-piano og blikk så blaute som bebibærsj. Dette er virkelig ekstremt ille.