Sharon Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn. Val Kilmer er alltid stor. Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé. Jeg elsker Kilmer. Han ser ut som om han driter i alt.
Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget. Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina. Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile. Det er de nok, men nekter. Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.
Dette høres jo stringent ut. Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer. Hele filmen er et steingale farts— og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop.