Både «Den røde ballongen» og «Den hvite hesten» vitner om en filmskaper med nydelig poetisk teft og et mesterlig blikk for kameraføring. Bildene taler for seg selv slik at tale og dialog nesten er fraværende.
DEN RØDE BALLONGEN handler om en guttunge som på vei til skolen finner en stor, knallrød ballong med et hvitt holdetau. Det viser seg snart at ballongen er magisk da den følger gutten også når han ikke holder i tauet.
Trikset regissøren benytter for å skape ballongens magiske ferd, er så å si usynlig. Slik er det lett å gi seg hen til synet av at ballongen blir guttens beste venn i møte med en sint rektor, sure voksne og misunnelige gutter.
Gatebilder fra en bydel i Paris på 50-tallet er sjarmerende, og statistene, særlig guttene i gata, gjør en engasjert innsats. Lille Pascal Lamorisse gir en yndig framstilling av hovedpersonen.
Spenningen er ikke større enn at den passer for de minste. Dramaet mot slutten munner ut i et av de mest poetiske ballongsyn som er filmet noensinne.
DEN HVITE HESTEN: Ville hester i fullt firsprang og hissige hingster som slåss, er blant de fascinerende scenene i den svart-hvite nr. 2-filmen som settes opp.
Her har regissøren filmet i det øde våtmarksområdet La Camargue i Sør-Frankrike og diktet en historie om en vill hest og en ung fiskergutt som finner hverandre i kamp mot noen truende gjetere.
Filmingen er imponerende og gir virkelig en følelse av å være ute i uberørt natur. Sluttdramaet er overrumplende og tankevekkende, langt unna en sentimental og lykkelig slutt som Hollywood ville servert.
Filmen, som Lamorisse laget i 1953, ga ham pris i Cannes for beste kortfilm.
kristin.aalen@aftenbladet.no