Store deler av Kina er okkupert av japanere. En eventyrlysten britisk journalist får se en massakre av sivile, og hendelsen forandrer livet hans. Dette er filmen om mannen som renset menns rykte ved å ta seg av barn.
Jonathan Rhys Meyers har et urovekkende Joaquin Phoenix-blikk, og han kommer inn i krigen med en øgleaktig bisterhet som ville skremt Djengis Khan. Men han er ingenting mot sykepleiersken Radha Mitchell. Hun er tøffere enn sin egen hest, og tumler rundt i et improvisert barnehjem for sjokkskadde kinesiske barn som om hun hadde tenkt å finne en elektrisk pisk til neste bryllupsnatt. Ved skjebnens forskjellige tilskikkelser blir det sånn at Rhys Meyers overtar ansvaret for barna, og da japanerne nærmer seg, fører han dem ut på en 110 mil lang gåtur opp i snøfjellene.
Filmen er demonstrativt åpenbar på alle de måtene som preger autentiske historier, men den er også vakker, og den er også gripende. Roger Spottiswoode kan sånne ting som dette. Gjennom plakat-sannhetene vokser fram en ideologisk troverdighet som er sjelden i film: I krig er ingen ting så farlig som en venn med gevær. Menneskelighet skaper trygghet. Mot menneskeligheten finnes ikke noe forsvar.