«Den rosa panteren 2» har faktisk en av de dårligste manus-ideene i fransk politihistorie: Rundt Clouseau dannes et internasjonalt Dream Team, men ingen gadd gi noen av skuespillerne egentlige replikker. «Den rosa panteren 2» forsøker å begå rituell harakiri med sløv kniv, for alle scenene der Andy Garcia og sånne garciske uvesentligheter deltar, er som sein sand i tett timeglass.
Men filmen føles trivelig for det. Steve Martin vet ikke egentlig hvordan man er dårlig, og Harald Zwart klarer å regissere John Cleese på en hensiktsmessig-vittig måte; den eneste som har klart det siden «En fisk ved navn Wanda». Fru Olsson look-a-like-n Emily Mortimer spiller en fortryllende forelska sekretær, og sannelig dukker Jeremy Irons opp med et fravær av Guinness-mage som nesten er unasjonal. Men OK, han er fra Isle of Wight og antakelig halvt geit. Glemte jeg den galliske fjell-jerven Johnny Hallyday, som ville blitt satt i karantene hvis han kom til Sola flyplass? Han er med. Og Jean Reno. De har hauga på.
Innledningsvis tar Clouseau en Stieg Larsson – «du kan ikke være med meg for da kan du bli kidnappa.» Han skal etterforske Tornadoen, som har stjålet den rosa diamanten, og handlingen jumper framover med smerten til en kneskadd klovn.
Når jeg likevel trives med filmen, skyldes det hungersnød. Det lages ikke streite, dumme komedier lenger uten kjønnshår i bestemors urtete, sædsprut mot mammas setesdalsbunad og – øøh nei!, Seth Rogen, samt han lille tjukke med krøllene. Jeg tror nesten jeg kommer til å like alle komedier uten Seth Rogen.