Flere legendariske grøsser— og slasherfilmer fra tidlig 80-tallet var med på å bygge nifse myter rundt disse merkedagene. En av dem var «My Bloody Valentine» fra 1981, som her kommer i en nyinnspilling med 3D-effekt. Jeg har ikke sett originalen, og historien her skal avvike noe fra den. Men stemningen og stilen er umiskjennelig 80-tallsgrøss - B-film- og skrekkfilmentusiaster vil finne masse snadder her. Selvfølgelig er filmen spekket med skrekklisjeer av typen skrikende blondinebabe som løper rundt splitter naken, samt folk som gjør merkelige ting som å snakke høyt til seg selv og gå alene inn i gruveganger midt på natten. Men slikt må jo med.
I den lille gruvebyen Harmony har romantikken på Valentinsdagen for lengst måttet vike for skrekk og gru. Først skjedde en tragisk ulykke i gruven, forårsaket av den unge og uerfarne gruvearbeideren Tom Hanniger. Fem arbeidere ble drept. Harry Warden overlevde, men lå i koma til neste Valentinsdag. Da våknet han og slaktet 22 mennesker med en gruvehakke, iført gassmaske og gruvedress, før han selv ble drept. Ti år senere, på Valentinsdagen selvfølgelig, dukker gassmaskemorderen med hakken opp i Harmony igjen. Er ikke Warden død likevel?
Historien er effektivt og skrekkelig godt fortalt, mens skuespillerprestasjonene varierer fra glimrende i de bærende rollene til lett pinlig i noen av birollene. Men det er 3D-effekten som gjør denne nyinnspillingen verd å se. Nifse scener blir enda nifsere når blod spruter mot deg, når geværløp peker mot deg og stanser 10 centimeter fra nesetippen din. Eller når en blodig gruvehakke slås rett mot deg. Du klarer ikke å sitte stille, dette er faktisk berg-og-dalbanemorsomt!
3D og skrekkeffekter passer altså som hånd i hanske. Like vellykket er ikke 3D i scenene mellom skrekken. Dybdeffekten gir en slags overvirkelighet som gjør at du hele tiden blir minnet på at du nå ser en film i 3D. Og at fargene er gustnere med 3D-brillene på.